ANMELDELSE: Hun er en tøff dame, Alexia Bohwim.

Hennes siste roman, som muligens ikke tilfeldig lanseres samme dag som den norske utgaven av «Fifty shades», skal i følge Bohwim være 51% selvopplevd.

Leserne kan jo da bare spekulere i om de 51% innlemmer ølflaskeorgasmer, «fisting i toern» og urinering.     

Vi er igjen på Frogner, Alexia Bohwims paradis. Angelica Borg har en såkalt utagerende fortid, og har forsøkt å redde både fasade og mental helse gjennom ekteskapet med vestkantmannen Nils. Da hun treffer rundbrenneren og krimforfatteren Sindre sprekker fasaden. Nils viser seg forresten å være en skikkelig drittsekk.  

Doble dildoer og trekant

Alexia Bohwim får til et chick lit-aktig tempo med kjappe replikkvekslinger, karakteristiske typer og heseblesende jag fra fest til fest. I motsetning til «Frognerfitter» og «Milf», som var mer uskyldige enn lansering og tittel lovet, er «Golddigger» en nokså rå roman. Riktignok tar det noen hundre sider før det blir fart på sakene. Men så flesker Bohwim til.

Da med et hovedfokus på analiseringer i ulike former. Klimaks nåes da den slemme krimforfatteren urinerer på heltinnen.

Liksom i de to foregående bøkene, er det noe nøkkelromanaktig over "Golddigger". Både finansmannen Voldberg, «den perfekte Hollywoodfruen» Gunhild Stordalen og selveste Knausgård dukker opp. Ikke at Bohwim lager en trekant av dem (et tips til neste bok kanskje).

Trekanten består av Gitte med «designer-pussy», krimforfatteren som runker mer eller mindre kontinuerlig — og altså desperate Angelica, som er med på hva som helst. Uvisst av hvilken grunn.  

Oppskriftsaktig og tamt

For det er noe som ikke helt sitter i denne boka. Bohwim starter hardt ut i en nokså oppskrudd tone, og fortsetter i samme lei - uten riktig å komme til poenget. Riktignok er det et slags plott i dette som med god vilje kan kalles en dannelsesroman, om enn ikke av det slaget vi forbinder med sjangeren.

Borg utvikler seg fra å være et uskyldig og nokså blåøyd offer, til å bli en hevngjerrig bøddelaktig «frognerfitte». Men det er på ingen måte troverdig, hverken uskylden eller det bøddel-aktige. 

Snarere grenser det til parodien — muligens bevisst fra forfatteren.      

Det er noe selsomt med det som lanseres som erotisk litteratur — eller erotisk eskapisme som Gyldendal kaller «Fifty shades» (fint skal det være). De hypede bøkene er ofte langt mindre både kinky og erotiske, enn såkalte seriøse romaner som kan ha de mest intime og rå scener.

Dette gjelder også «Golddigger». Sexscenene fremstår som et oppskriftsaktig og nokså tamt pliktløp; en slags oppramsing der alle ingrediensene er med.  

Til og med den franske skolepiken dukker opp. Er hun en del av de 51% tro?