ANMELDELSE: Oppvekstromanen synes å være en favorittsjanger for norske skjønnlitterære debutanter. Så også for haldenser Leif Østli, som debuterer med åttitallsromanen «Befrieren».

Vi møter de to 17-årige kameratene Tom og Rudi og følger dem gjennom hormonelle basketak, både på bortebane og mellom hjemmets fire vegger. Her mangler det ikke på kjernefamiliære nattesider, med fedre som slår og ømme mødre som tidvis forsøker å dekke over det hele.

Kort sagt er det langt fra småbyidyllen Halden, slik den forsøkes solgt gjennom TV2- programmet «Allsang på grensen».

Musikk blir redningen

Leif Østli skriver fram en realistisk småbyscenografi. Fabrikken har nedbemannet, arbeidsledigheten er økende og det sosiale miljøet tilsvarende røft. Selv værgudene virker fraværende i østfoldbyen i 1984:

«Himmelen hadde samme farge som taket i et innrøkt rom. Ikke så mye som et spedt skimt av sol kunne du se der oppe. Ikke så mye som et fillete, lite håp om bedre tider».

Hvordan vokse opp under en slik himmel? For hovedpersonene blir redningen musikken, drømmen er Amerika, og den er personifisert ved rockelegenden Bruce Springsteen. Musikken blir en slags flukt og håp om befrielse. Veien mot konsert i Göteborg utgjør en viktig del av boka.

Kjent materie

Det er ikke tvil om at Leif Østli kan skrive. Håndtverket fungerer bra, og han får fram poesien i selv elvas mørke mudder:

«Fra elva stirra to øyne tilbake på han. Regndråpene falt som småsten fra himmelen og teppebomba avtrykket hans nede i vannet. Han lukka øya og så seg sjøl ligge der, i mudderet på bunnen av Tista.»

Likevel faller jeg som leser av lasset lenge før guttene legger ut på road trip i en gammel Taunus. Kanskje er det fordi Østli behandler kjent materie: guttegjengers seksuelle og musikalske oppvåkning har vi lest om mange ganger før. Men snarere er nok svaret at romanen bygger historie mer enn karakterer.

Det er handlingsdriv i «Befrieren», men til gjengjeld står karakterene Rudi og Tom tilbake uten særlig litterært kjøtt på beina.