FILM: Det startet i 2002 med en livløs mannskropp som lå og duppet i vannflaten på stormfylt hav utenfor Marseille. Han ble reddet av noen italienske fiskere, kom til hektene, men kunne ikke huske sitt eget navn. Dessuten hadde han et kontonummer til en bank i Zürich operert inn under huden. Den navnløse mannen oppdaget gradvis at han var ekstremt dyktig til å slåss, klatre, skaffe seg oversikt over alt som skjer i omgivelsene og tenke seg ut av de mest håpløse kniper. Denne gåten av en mann hadde et klart mål med alt han foretok seg: Han ville finne ut hvem han var. Denne målbevisstheten medførte problemer, mildt sagt. For selv om de færreste kjente identiteten hans, var det noen som visste særdeles godt hvem han var: CIA. Det vil si, en avgrenset del av CIA, de høye herrer som drev et hemmelig program ved navn Operation Treadstone. De visste hvem han var, men var nesten like forvirret som vår navnløse helt. Hva i all verden holdt han på med? Hvorfor hadde han gått «off the reservation»?

Jason Bourne visste ikke hvem han var, men det gjorde regissørene Doug Liman og Paul Greengrass, manusforfatter Tony Gilroy og, ikke minst, Matt Damon. I motsetning til superagent Bourne, var «Bourne»-filmene trygge på sin identitet og visste hvor de ville. De kom fra det relative intet og fornyet actionthrilleren. Her hadde vi en handlekraftig og smart helteskikkelse på leting etter seg selv. Ikke bare navn, sivilstand og nåværende arbeidsgiver, men noe mer grunnleggende: sin egen menneskelighet. Han møter en kvinne han må beskytte mot flere topptrente supersoldater av samme kaliber som ham selv. Dessverre for CIA er Bourne best av dem alle og det passer arbeidsgiveren særdeles dårlig at han er i ferd med å utvikle en samvittighet. Eller, sagt på en annen måte: vekke til live empatiske egenskaper som er blitt visket ut gjennom det «umenneskelige» treningsprogrammet han måtte gjennom for å forvandles (frivillig, vel å merke) fra soldaten David Webb til drapsmaskinen Jason Bourne.

Tilbake til 2012. Etter å ha sett «The Bourne Legacy», var jeg både skuffet og såpass irritert at jeg så trilogien om igjen for å sjekke om kvalitetsforskjellen var så stor som jeg hadde inntrykk av. Jeg er en av dem som mener at den første filmen, «The Bourne Identity», er best, mens de to som Greengrass har regissert, ofrer karakterutviklingen på det frenetiske, håndholdte actionrabalderets alter. Derfor var det gledelig å merke hvor mye som står på spill i både «Supremacy» og «Ultimatum» og med hvilken dyktighet de er skrudd sammen. I motsetning til «The Bourne Legacy», dessverre.

Det har hele tida vært snakk om en fjerde film - helt siden «Ultimatum» spilte inn fire ganger budsjettet på 110 millioner dollar i 2007. Lenge var Damon misfornøyd med manuset. Tida gikk. Så trakk Greengrass seg. Og Damon ville ikke bli med uten Greengrass. Jeg hadde mine bange anelser da det ble klart at Tony Gilroy, hovedansvarlig for trilogiens manus, fikk lov å sette seg i registolen. Gilroy skal ha sin del av æren for filmenes kvalitet og han imponerte i sin regidebut, «Michael Clayton», en thriller uten mye ytre action, annet enn en bil som eksploderer. Han fulgte opp med den mer påkostede «Duplicity», en «hvem lurer hvem»-businessthriller med Julia Roberts og Clive Owen som har mange kvaliteter, men som går seg fast i et overambisiøst plott, noe «The Bourne Legacy» også gjør.

Tony Gilroys tredje forsøk som regissør ville vært en grei actionfilm - litt over midt på treet - hadde det ikke vært for at man (allerede i tittelen) mener seg kapabel til å videreføre en viss arv. Det starter i ødemarka, der Jeremy Renner i bar overkropp tar seg en isbad i nasjonens tjeneste. Agent Aaron Cross er på overlevelseskurs uten sikkerhetsnett og med is i skjegget, en ensom ulv i Alaskas vinterskoger som angripes av ekte ulver, klatrer tinder og hopper over djuv, før han kommer til ei koje og møter en superagentkollega som muligens skal evaluere ham. Eller drepe ham. De prater rolig sammen, slik overmenneskelig handlekraftige agenter gjerne gjør.

Samtidig, nede i sivilisasjonen, har en viss Jason Bourne skapt liv og røre. Som vi så på slutten av «Ultimatum», ble Treadstone, Blackbriar og annen topphemmelig råttenskap offentliggjort av CIAs Pam Landy (Joan Allen) og nå må Eric Byer (Edward Norton) lukke et parallelt og enda mer avansert program som Forsvardepartementet har hatt gående i frihetens tjeneste. I tillegg til å være hjernevasket og topptrent, er Aaron Cross og kollegene genmodifisert. Ved hjelp av piller har man klusset med kromosomene. En grønn pille forbedrer fysikken, mens en blå forsterker hjernekapasiteten - og Cross er blitt avhengig. «He's gonna run out of brain,», sies det, om han ikke får flere piller.

Hvis du synes trilogien var i overkant paranoid, vil du mislike Eric Byer. Han gir helt i starten ordre om å drepe «all assets», i frihetens navn, for rikets sikkerhet og så videre. Om dette virker usannsynlig, sender det i det minste Aaron Cross på flukt. Men det tar ikke lange tida før jeg formulerer spørsmålet som en god thriller bør forhindre at dukker opp og som jeg aldri stilte i de tre andre filmene: Hvorfor skal jeg bry meg om denne karen? Hvorfor skal jeg henge med Aaron Cross, en topptrent pillejunkie på jakt etter medisinen sin? I motsetning til Bourne, lurer ikke Cross på hvem han er. Han er minst like «omprogrammert» som Bourne, men bærer ikke på det mørket og den fortvilelsen som Matt Damon viste oss så tydelig. Cross er på flukt fra droner, agenter og politi. Han trenger piller og slår seg i lag med forskeren Marta, som kjenner formelen.

Tony Gilroys dystre skjebne er at man spør seg hva Paul Greengrass ville fått ut av dette stoffet. Gilroy lager brukbare actionscener, men de er et stykke unna Greengrass-nivå. «Legacy» inneholder bare én minneverdig actionscene, mens både Liman og Greengrass ga oss flere korte og minst tre lange sekvenser som var blendende koreografert og som steg i intensitet og aldri slakket av før vi kunne puste lettet ut over at Bourne slapp unna, eller ble stående ved siden av en verdig, men døende motstander, en toppsoldat av samme slag som ham selv. For å oppsummere: I de tre første filmene gikk det hurtig for seg, men vi skjønte hva som sto på spill. I «Legacy» har Tony Gilroy en tendens til å overlesse plottet og lage floker i manus. Dermed finner han heller aldri rytmen i vekslingen mellom action og kontemplative scener. Jeremy Renner får altfor lite å spille på og selv om «The Bourne Legacy» er «helt grei», burde man investert mer oppfinnsomhet og andre krefter på regi og manus. Vi snakker tross alt om arven etter Bourne.