FILM: Så, har du hørt den om de tre australierne som skulle lage film fra forbudstiden i USA? Ikke jeg heller, før i dag. Og med god grunn.

Artist og manusforfatter Nick Cave og regissoer John Hillcoat, som stod bak «The Proposition» fra 2005, har hanket med seg Guy Pearce fra samme film og begitt seg ut på landsbygda i Virginia. I går hadde «Lawless» premiere under Filmfestivalen i Cannes.

Klisjefylt

Cave og Hillcoat har et stereotypisk og bluegrass-romantisk blikk på tiden da det var så mange brennerier at man kunne få promille bare av å trekke inn vårluften og mafiaen og ordensmakten overgikk hverandre i brutalitet for å få kontroll over den nye underverdenen. «Lawless» gjør jobben som skvær underholdning i to timer, men er så flat og klisjefylt at den ikke lykkes i å bli noe mer, eller sitte noe lenger i hjerte eller hode.

Campy Pearce

Filmen er basert på en sann historie om broedrene Bondurant, tøffe Forrest (Tom Hardy), rufsete Howard (Jason Clarke) og jyplingen Jack (Shia LaBeouf), tre gode gutter på feil side av loven. Hjemmebrenning og spritdistribusjon gjør dem interessante både for den lokale gangsterkongen (Gary Oldman) og den tilreisende spesialagenten med svaert vide fullmakter (Pearce). Og det er selvsagt kvinner med: Den lett fatale Maggie (Jessica Chastain), og den tekkelige prestedatteren Bertha (Mia Wasikowska), hvis eiegode uskyld kommer frem ved at hun går rundt i kyse og bærer på små rådyrkalver (!) og har en streng og skjeggete prestefar som skuler hardt på ethvert XY-kromosom som nærmer seg.

Chastain og Wasikowska er dyktige skuespillere som her kaster bort talentet sitt i glatte glansbilderoller. I det hele tatt har skuespillerne lite å jobbe med, men Pearce synes i det minste å ha kastet et blikk på Nick Caves ravende uoriginale manus og funnet ut at han like godt kan ha det litt gøy med dette. Han skaper en såpeglatt og maniert agent, vemmelig og i konstant vemmelse, som er deilig campy.

Står i stampe

Filmen er entusiastisk blodig, oppfinnsom i alle de forskjellige måtene en mann kan drepe og nesten-drepe en annen på. Men de store konfrontasjonene er påfallende likegyldige. Det er lite bevegelse. Mennene står i stampe og ser merkelig ukonsentrerte ut mens kulene synger rundt dem. Antagelig er det slik iblant, at vold er klønete og forvirrende og ikke spenningsfylt eller smart lagt opp, men som film lider «Lawless» under mangelen på indre nerve i actionscenene. Alt ender akkurat som forventet.

Den som lengter tilbake til de lovløse forbudsårene i USA boer heller se «O Brother Where Art Thou» en gang til. Den står tilbake for «Lawless» i realisme, men tar igjen på alt Hillcoats film mangler: Originalitet, atmosfære, og karakter.