«Fiction» er poetisk og tungsindig.

Tips oss 2400

«Fiction» av Alan Lucien Øyen/Carte Blanche

  • Sted: Dansens Hus, Oslo.
DANS: Når man først skal tematisere det brutale møtet mellom fantasi og forventning på den ene siden og virkelighet på den andre - og det skal man jo, som seg hør og bør - er dette rommet å gjøre det i. «Fiction», koreografert av Alan Lucien Øyen og danset av hans gamle kompani, Carte Blanche, utspiller seg gjennom to rene kulisser av brede persienner, på langs og på tvers.

De to konstruksjonene åpner og lukker rom, slipper inn lys og stenger det ute, skaper kanaler mellom to mennesker som gradvis stenges igjen. Åsmund Færavaags elegante scenografi er helt riktig ramme rundt en forestilling som tar for seg forventninger som brast, ønsker som ikke ble oppfylt, romanser som ikke varte, eller aldri kom igang. «Fiction» er poetisk og tungsindig.

Håpe og vente


Mellom persienneveggene beveger danserne seg med myke, utstrakte bevegelser og raske piruetter, til kjølig elektronika. De veksler mellom soloer, duetter og større, synkroniserte partier, ofte med de andre som distanserte betraktere. Iblant brytes dansen opp med replikker på engelsk, der de som snakker, forsøker å forholde seg til det at livet er så kort, og at de har tilbrakt så mye av det med å håpe og vente på noe vidunderlig.

Bruddstykker av annen populærkultur trenger gjennom. Tom Cruises aggressive forførermonolog fra «Magnolia» («Respect the cock») fremføres her av en myk kvinnestemme, som en slags trøst til en forvirret mann.

Det er jo ikke slik


Ordene er for det meste overflødige. Dansen er talende nok, og intrikat og ofte vakker, og skildrer interessante forhold mennesker imellom. Den føles også fjern og holdt - danserne i Carte Blanche, som kan være sterkt ekspressive om de vil, viser tydelig at de gestalter mennesker som ikke når helt frem til hverandre - og liksom litt resignert. Stemningsleiet er hele tiden det samme. Det gjør «Fiction» noe enstonig. Og det vekker en lyst til å komme med innvendinger.

For selv om fremtidsplanene våre er for fiksjon å regne, selv om livet blir annerledes enn det man ser for seg, er det jo ikke slik at alle opplever realiteten som skuffende, som en vedvarende følelse av tap, slik forestillingen mer enn antyder. Det uventede, det som bryter med planen, kan også være gledelig. Persiennene kan lukke seg, men iblant åpner de seg også.
John Arne Markussen

Velkommen til debatt
Tusen takk for at du ønsker å delta i vårt kommentarfelt.
Vi holder imidlertid stengt fra klokken 00:00 alle dager. Dette gjør vi for at moderatorene våre skal kunne ha raskere responstid i debattfeltenes åpningstid.
Åpningstiden vil være hverdager fra 07:00, og helgedager/røde dager fra 08:00.

Med vennlig hilsen John Arne Markussen, sjefredaktør