Å stirre på egen Facebook-vegg kan gjøre underverker for selvbildet, skal vi tro forskerne. Men pass på hva du legger ut. Facebook-politiet hviler aldri.

Tips oss 2400
Tommelen opp: Greit nok at noen trykker liker på det du publiserer på Facebook, men hva tenker alle de som ikke trykker liker?

Tommelen opp: Greit nok at noen trykker liker på det du publiserer på Facebook, men hva tenker alle de som ikke trykker liker?

La en annen rose dig og ikke din egen munn, en fremmed og ikke dine egne leber!
Salomos Ordsprog 27:2

Mandag morgen.
Morgenmøtet ferdig, finne kontorpulten, slå på datamaskinen, BAM, inn på e-posten, ingenting av interesse, innom nettavisene, intet nytt. Nei, skal man begynne å jobbe?

Nja, først et kjapt klikk innom Facebook. Og denne mandagen var det skolestart, og der lå de allerede, enda skoleklokka knapt hadde ringt inn til første time: Bilder av førsteklassingene. Noen smilte forlegent mot kameraet alene, andre smilte sammen med mor (far sto nok bak kameraet), andre med far (mor sto nok bak kameraet), andre med både mor og far, og noen hadde sannelig klart å dele en hel serie med bilder av skoledagen så langt.

Og under sto liker, og kommentarer som:

Å så søt! Gratulerer med skolebarn! Du må være stolt. Sååå fin gutt :) Så fiiiin skolejente!


Og ulike varianter av: Gud, som tida går.

Og nok en gang tenker jeg: Hvorfor?

Slik er det:
En gang iblant opplever vi noe vi er stolte av. Man føder et barn, tar et godt bilde, man kommer på en morsom formulering, man lager en nydelig risotto, baker sin første cupkake, arrangerer en vellykket bursdag, man drikker et glass Chablis i solnedgang med gode venner, man jogger eller følger sitt barn til første skoledag.

Hva skjer da?

Man tenker:  «Nå skulle noen sett meg».

Vi vil dele, og Facebook er verktøyet som har gjort det mulig å dele alt, til alle, til enhver tid. Gjennom statusoppdateringene framhever vi oss selv og egne prestasjoner, og gjennom det får vi anerkjennelse. Og gjennom anerkjennelse får vi bekreftelser:

Ja, barnet er søtt, bildet er godt, middagen ser fantastisk ut, og så flink du er som jogger.

Og gjennom bekreftelsen:

Ja, jeg er ikke så verst vellykket. Tross alt.

I 99 prosent av alle statusoppdateringer er budskapet, riktignok mer eller mindre tilslørt, men budskapet er:

Jeg har det bra. Jeg er et privilegert menneske. Jo, jeg er det!


Ifølge en amerikansk undersøkelse viser det seg at selvbedraget faktisk funker.

- Mens mange ikke føler seg bedre av å stirre inn i eget speilbilde, kan det å stirre på egen Facebook-vegg gi en positiv effekt på selvbildet, mener professor Jeffrey Hancock ved Cornell-universitetet i New York. Når man stirrer på sin egen vegg med bilder, personlige detaljer og morsomme kommentarer, sammen med likes og hyggelige tilbakemeldinger, blir man oppmerksom på sine positive sider.

Det er i hovedsak
en vennlig tone på Facebook, og systemet er lagt opp til at vi skal være positive. Liker du noe, er alt som kreves et lite rykk i pekefingeren.

Hva forteller et slikt museklikk?

Jeg ser deg, og liker det du har gjort/publisert.


Men hva forteller det når de aller fleste av dine venner ikke trykker liker? Er de likegyldige? Eller misliker de det?

Dette har jeg tenkt en del gjennom, for jeg har selv publisert bilder, kommentarer og videoer, og alltid gjort det med en gnagende ambivalens: Hvorfor skal jeg publisere? Det spørsmålet er lett å svare på: Det er fordi jeg vil ha positiv respons. Ros. Tilbakemeldinger. Og straks det er lagt ut, kommer jeg inn i post-publiserings-fasen.

Det er da jeg venter på at det skal rykke i pekefingeren til noen, eller at de skal skrive en kommentar, og i minuttene etter at noe er publisert, venter jeg utålmodig. Jeg sjekker noen nettaviser, tilbake på Facebook, jeg sjekker e-post, tilbake på Facebook, jeg spiser middag, og tilbake på Facebook, og der, ja, der lyser det rødt øverst i skjermbildet. Noen har sett meg, noen liker det jeg har gjort, og jeg tenker: Nå begynner det! Og selv om det kommer noen flere, er det ikke nok. Det blir aldri nok.

Det siste jeg gjør før jeg legger meg, og det første jeg gjør når jeg våkner, er å sjekke. Er det flere? Jeg blir aldri fornøyd, og misliker intenst at det opptar meg.

Facebook-brukere kan deles
inn i kategorier. Det er dem som er passive, men er innom for å kikke på hva som rører seg. Og så er det dem som markedsfører seg selv og sitt profesjonelle liv, og på min venneliste finnes det en del som er rå til nettopp det. Skamløst og ubeskjedent legger de ut lenker til ting de har skrevet eller gjort, og det er jo selvsagt irriterende, fordi jeg ikke får meg til å være like påtrengende selv. Jeg er kneblet av husmannsånd og jantelov, men skjønner at det er en avleggs tanke. Man må selge seg selv. Det er bare å ta seg sammen. Facebook og framtida, ja, hele verden er for de skamløse.

Nå er det ikke originalt
å sutre over at enkelte legger ut mer enn de burde, og nylig ble jeg oppmerksom på Facebook-gruppa «Kontrollorgan for retarderte statuser og debattinnlegg». En side som ble opprettet på nyåret, og som har til hensikt å legge ut Facebook-statuser (og debattinnlegg fra tabloidaviser, men det er en annen sak) «for bespottelse med forankring i visjonen om et forebyggende tiltak som skal gjøre dagen på Internett mer overkommelig for enkeltindividet».

Gruppa har etter hvert fått over 32 000 tilhengere, men også kritikk for å henge ut folk med «dysleksi, dialekt og de som har et politisk syn som ikke sympatiserer med venstresiden her i landet». Og etter å ha skrollet gjennom innleggene, skal det sies at det er en til dels treffende kritikk, selv om initiativtakerne hevder at det som forarger ikke er hvordan ting skrives, men hva som skrives.

Noen eksempler:

«Åååh vesle hunden min har blitt så stor jente! Bianca har endelig fått sin første løpetid».


«yo no ska d bli godt med suppe og kaffe får faen i hælvete».

«Nei nå blir det ikke så veeeldig lenge til før det blir natta her tror jeg, så våkner en kanskje til litt fugle kvitter i morgen ; ) er ikke meldt noe regn i morgen, lyse skyer og delvis sol over Drammen på yr.no men det finner en vel ut når en våkner hva slags vær det er ; ) men vært bra idag iallefall om en litt lommert. Får ha en god natt når din tur blir å finne pute vare ikveld Zzz ZZZ, sleep Tight ; ))»
.

Eller denne:

«Lul jeg ringte til 1881 fra hjem tlfen i dag å spurte hvorfor mobilen min har send 2 meldinger til noen kontakter? :P Så sa hun på 1881 at det kunne være at du har tasta inn samme kontakt 2 ganger :P Så sjekket jeg så var det sant! :P Jeg må være et eksempel på et feminint kinderegg noen ganger ass! Fleut Øo/».


Ett innlegg til slutt, og det kan egentlig summere opp hele Facebook:

«Når det spørsmålet komme "har du det bra" tenke eg for meg sjøl "NEI DIN FORBANNA IDIOT!!! EG HAR DET JÆVLIG!!!" å svare "ja eg har det heilt fint! :)" ta lærdommen, ingenting e som det ser ut ;)»


Nettopp, ingenting er som det ser ut til, spesielt ikke på Facebook. OK, vi tar en til:

«Sykt ass! Møtte min bestevenninne fra ungdomsskolen på Tangensenteret! Har ikke sett hun på over 1 år! Hun er prikk lik, bare en eldre utgave! Koselig ä se hun igjen :)».


hop@dagbladet.no
I denne artikkelen
John Arne Markussen

Velkommen til debatt
Tusen takk for at du ønsker å delta i vårt kommentarfelt.
Vi holder imidlertid nå stengt. Dette gjør vi for at moderatorene våre skal kunne ha raskere responstid i debattfeltenes åpningstid.
Åpningstiden er hverdager fra 10:00 til 20:00.

Med vennlig hilsen John Arne Markussen, sjefredaktør