(Dagbladet God Torsdag): Ektemannen Raphel Poirée (38) protesterte: «Men Liv, du har jo ikke syklet på flere år».

Hva mente han? Hadde ikke hun syklet? Hun hadde da vitterlig syklet med døtrene til barnehagen flere ganger.

- Jeg hadde ikke hatt ei eneste treningsøkt på to måneder. Men den dagen arrangøren ringte, hadde jeg gått meg en god fjelltur.

Spørsmålet var om hun kunne steppe inn i Nordsjørittet for keeperlegenden Erik Thorstvedt som hadde fått akutt nakkekollaps. Etter ti minutter ringte hun tilbake: «Ja, jeg kommer».

- Fordi jeg møtte litt motstand fra Raphael, måtte jeg bare bevise.

Kramper i hele kroppen

Ni mil fra Egersund til Sandnes. På flyet demret det omsider for henne hva hun hadde sagt ja til:

- Offroad, sier du?

- Grusvei? Ja vel.

- Eliteklasse? Ja visst, sier du det, ja?

- Da jeg sto på startstreken, visste jeg ikke om jeg kom i mål. Jeg tenkte: «Liv, nå har du virkelig gjort det».

Hun fulgte sin vanlige strategi med å gå beinhardt ut.

- De siste tre mila hadde jeg kramper overalt, fra fingrene til lilletåa.

Den siste timen husker hun lite av. Men hun kom i mål.

- Det er viljen jeg gjør det på.

Ekstrem viljestyrke

Åtte VM-gull, to OL-sølv, en OL-bronse og 22 enkeltseiere i verdenscupen. Nå sitter vår beste kvinnelige skiskytter og trebarnsmora på kjøkkenet sitt øverst i Hålandsdalen og ler av sin egen stahet.

- Viljen har vært min styrke mer enn talentet. Jeg har ingen begrensninger på hva jeg vil oppnå. Da gjør det ikke noe om det gjør vondt. Men det gjelder bare idrett, altså.

Som type har hun alltid vært veldig av og på. Hun svinger. Gir jernet eller flater ut.

- Jeg er ingen perfeksjonist, heller en spontan, uredd type. Kanskje ingen typisk toppidrettstype. Man trenger ikke ha en spesiell personlighet for å bli god. Men man trenger veldig sterk motivasjon.

Vestland, vakre Vestland. Her kan fjellturen starte på dørstokken. Fra kjøkkenvinduet ser hun Skjelbreidvannet og får et glimt av havet. Fra stuevinduet ser hun hjemgården Skjelbreid som søstera Ann-Elen har overtatt.

- Jeg trodde vel egentlig vi skulle bli boende i Frankrike, sier hun.

Der nede ville livet ha blitt mer hektisk. Dessuten er hun skeptisk til de lange skoledagene.

- Jeg elsker Frankrike som ferieland. Men det er jo ikke likestilling der. Og jeg er kanskje ikke typen som bare går hjemme. Det er begrenset hvor mye jeg klarer å finne på for å underholde meg selv, sier hun og ler.

Levde i nuet

Ektemannen Raphael svinger innom kjøkkenet. Den nesten like suksessfulle skiskytteren er gått bort og blitt Hviterusslands nye landslagssjef i skiskyting. Det blir pendling, igjen.

Første gang de kikket på hverandre var under Junior-VM i -92. De ble sammen fire år seinere og giftet seg i 2000.

- Vi bare reiste og levde i nuet. Med 250-270 reisedager i året var det forresten ikke så enkelt å si hvor vi bodde. Men så fikk vi Emma og jeg ble mer avhengig av foreldrene mine.

Hun har omtalt graviditeten og ammeperioden som «en hvileperioden for kroppen».

Etter at Emma ble født, kom hun tilbake og vant verdenscupen sammenlagt for første gang.

Men samlingen før første renn var et mareritt. Emma bare skrek og skrek. En frustrert Raphael trillet og trillet for at mor skulle få sove og for ikke å forstyrre andre utøvere.

- Jeg lå våken til to om natta og hørte på skrikerungen. Så tok jeg Emma opp i senga. Hun sov hos meg resten av sesongen. Det var nok den tryggheten hun trengte.

- Hva nå, verdensmester?

Hun la opp på topp i 2006 for å få et barn til. Og så satt hun plutselig der da, verdensmesteren med tre unger på rappen. Hva nå?

- «Hva skal jeg gjøre nå?» «Hva skal jeg drømme om?», spurte jeg meg selv. En ting var sikkert. Jeg kunne i alle fall ikke begynne å klage. For hva slags signal gir det folk at du sitter der på med medaljehaugen din og klager?

Hun ble kjapt ekspertkommentator i NRK. Men hun trengte noe mer.

- Det handler om livskvalitet. Om eget selvbilde. Selv om man har hatt en bra karriere og økonomisk sett har klart seg bra, trenger man utfordringer.

- Men du har jo tre barn?

- Jo da, ungene krever sitt. Men å ha noe eget å gå til, er viktig. At jeg skulle gå hjemme og dille og dulle med barna tror jeg heller ikke de har godt av.

- Mange ville nok gjerne slippe å jobbe?

- Klart det kan være kjedelig å gå på jobb hver dag. Ingen elsker heller å trene hver dag, det skal jeg love deg. Men det er bedre å få lov til å klage litt fordi man har for mye å gjøre, enn for lite å gjøre.

Satset i hjembygda

Ideen kom for flere år siden. Plutselig var de i gang. Parets sparepenger er investert i «hytta», en hybrid av ei stor hytte og et hotell. Opplegget er teambuilding. Skjelbreid/Poirée er verter. Dessuten har de en av Norges lengste wirebaner.

- Jeg kjente at jeg var veldig redd for å ikke lykkes med dette prosjektet, men kanskje også for å lykkes. Alle mennesker er redde for forandringer.

Geiter på taket. Til tross for høye hæler er vertinna ikke vond å be om å klatre ut på taket for fotografens skyld. Emma (9) lokker geitene til seg. Mor tuller og tøyser. Men da bukken forsøker å komme seg inn vinduet til loftstua, får han klar beskjed.

- En kveld hadde vi glemt å lukke vinduet her oppe, he-he. Da hadde geitene full fest i stua her.

Tre jenter som perler på ei snor: Emma, Anna (5) og Lena (3). Selv er hun yngst av tre søstre.

- Hvis jeg klarer å få jentene mine til å bli trygge på seg selv, da har jeg lykkes. Det er viktig at de vet hva de vil og klarer å ta egne valg. Det kan være en utfordring med jenter som er sånne klengedyr og ofte nesten for tilpasningsdyktige.

- Skremmende passivitet

Det skremmer henne at så mange barn er inaktive, med tv-spill og Facebook.

 - Jeg dekker litt over at jeg selv er på Facebook, kan du si. Det blir mye kunstig kontakt på nettet. Vi blir jo sånne papirmennesker. Jeg tror idretten er bra fordi man lærer å bli godt kjent med seg selv. Den fysiske kontakten, gjør at man blir veldig glad i mennesker. Vi er avhengig av følelser, og i idretten er det mye følelser.

I skiskytterbygda er ski og børse like kjent for småjenter som Rihanna og Barbie. Så det blir vel skiskyting uansett?

- Nei. Ikke uansett. Bare hvis det er det jentene vil. I den fasen vi er i nå er jeg utrolig usikker på om jeg blir glad eller lei meg hvis de ikke vil trene skiskyting.

Status som skiskytterdronning til tross. For noen er hun best kjent som den blide Ali kaffe-dama i tv-reklamen.

- Den reklamen synes jeg er helt genial. For det går jo skeis av og til, ikke sant? For min del går det iblant litt fort og gærent. Men får jeg bare sitte i ro i ti minutter med en kaffi´en, er jeg blid igjen. Langsur får jeg bare ikke til å bli. jeg er mer en lemen som blir rasende i ti sekunder.

Det merkes godt at hun er en rastløs og sosial person.

- Ja, jeg er bitte litt sosial, for å si det sånn. Og noen ganger skulle jeg ønske at jeg hadde brydd meg mindre om hva andre sier og føler. Jeg er redd for å såre.

Millimeter fra å bli lam

Ektemannen husker ingenting fra de fem første dagene da han var dopet ned.

Rett nedenfor huset deres er bakkene der Raphael lille nyttårsaften i 2009 veltet en firhjuling, en såkalt ATV, og fikk 300 kilo over seg. Han brakk nakken. Han var millimeter fra å bli lam.

- Sånne ting gjør jo noe med et menneske. Jeg går ikke rundt og er redd eller bærer på en sorg. Men man forandrer seg.

Skaden var i samme virvel som hos Dagfinn Enerly, denne går ut i armer og bein.

Men Raphael hadde flaks. Første mål var å løfte tannbørsten. Neste var å få børsten inn i munnen. Deretter kunne ingen stoppe ham.

- Jeg var ekstremt fokusert på hva som skulle være min rolle for at han skulle bli bedre. Så selv om jeg ville vært den episoden foruten, og det ville han også, så har den forandret ham og gjort noe med meg. Jeg er mer våken. Jeg vet mer om hva som er viktig.

- Men har det blitt noe mer sykling etter Nordsjørittet?

- Ja, faktisk. Men jeg er ingen treningsnarkoman. Det vil jeg virkelig ikke ha på meg.
• Denne artikkelen ble første gang publisert i God torsdag 6.septemer 2012.