ALBUM: Når man tenker seg om er det i grunnen ganske utrolig.

For tre år siden gjorde The xx furore med et debutalbum som, for å sette det litt på spissen, føltes som den besto av mer stillhet enn lyd.

Den selvtitulerte plata rendyrket minimalismen med sløve, nakne gitarlinjer, forsiktig bass og hviskende vokal som sparsommelig fordelte hovedingredienser.

Der andre brukte store klangrom til å pakke inn gitarstøyvegger eller lag på lag av synth, ga The xx hver lille lyd et hav av plass, og skapte med det et helt eget sound.

Produsentsuksess

På det tidspunktet var de knapt ute av tenåra, de tre London-innvånerne som i dag utgjør bandet: Romy Madley Croft (gitar og vokal), Oliver Sim (bass og vokal) og Jamie Smith (elektronikk).

Siden da har sistnevnte brukt tida godt, og markert seg som DJ og remikser, i tillegg til å gjenskape et helt album med Gil Scott-Heron («We're New Here») og produsere Drakes Rihanna-gjestede hit «Take Care».

Mer nedpå enn debuten

I forkant av utgivelsen har Smith uttalt at «Coexist» definitivt er påvirket av klubbmusikk. Det er i så fall av låta som blir satt på når lokalet skal tømmes.

«Coexist» tar det nemlig enda mer ned enn hva The xx gjorde med debuten.

Åpningslåta «Angels» tar oss rett tilbake, med bare en gitarlinje, bass og en basstrommebeat under Romys nære stemme.

Men allerede med påfølgende «Chained» kommer nyansene fram, med en svak, glidende synth og en forsiktig, tørr beat i bakgrunnen. Det eneste som er å utsette på låta er at den slutter for tidlig.

For det blir snart klart at der «The xx» var gjennomført i konsept, er «Coexist» også nydelig balansert i utførelsen.

Gir struktur

Mye har utvilsomt å gjøre med Jamie XX sin utvikling som produsent.

Både lydproduksjon, beats, synth- og sampledetaljer sitter som støpt, og gir låtene akkurat den strukturen de trenger.

«Reunion» er et utmerket eksempel, med sine vakre, innledende steel drums, som halvveis ut i låta får selskap av det absolutte minimum av en lavmælt, men presis kuduro-rytme.

Med så lite lyd å ta tak i, tar det litt tid å komme under huden på «Coexist». Når låtene setter seg, er den til gjengjeld et elegant, kjærkomment pusterom i en verden full av lyd.