Zahid Ali (36) var stemplet som en taper. Kvinnen som reddet ham er 86 år gammel.

Tips oss 2400
Solo og marsipan: Familien Ali feirer minstemann Wassims bursdag på Torshov. Ali til venstre.

Solo og marsipan: Familien Ali feirer minstemann Wassims bursdag på Torshov. Ali til venstre.

Lillebror: Vi er veldig forskjellige, sier Ali om lillebroren Wassim.

Lillebror: Vi er veldig forskjellige, sier Ali om lillebroren Wassim.

Alvor: Zahid Ali var sjenert, svært lite interessert i skolearbeid, og ville bare sitte inne og tegne.

Alvor: Zahid Ali var sjenert, svært lite interessert i skolearbeid, og ville bare sitte inne og tegne.

Zahid Ali


Født: 30. juni 1976

Familie: Singel. Har sønnen Elliot Solberg-Ali (3) fra et tidligere forhold.

Aktuell: Med programmet «Landsfareren» på TV3.

Leser:

- Den beste opplevelsen var da jeg som liten gutt leste «Den uendelige historie» av Michael Ende. Jeg leste boka som hovedpersonen gjør. Bastian har det vanskelig, finner en bok i et antikvariat, gjemmer seg bort, begynner å lese og virvles inn i fantasien. Jeg fant boka på biblioteket, og leste den på loftet på barneskolen. Det var helt magisk.

Ser på:
- Jeg ser ikke så mye humorprogram på tv, det blir mye film og helst thrillere. Og mye Discovery Channel.

Hva provoserer deg:
- Stort og smått. Som at det finnes kafeer som «ikke fører kakao».

Hvem beundrer du:
- Foreldrene mine. Og alle de kom sammen med til Norge. Fra et land som er så annerledes, med ingenting i lommene, og de har klart seg så bra.

Verste egenskap:
- Latskap. Men nå bruker jeg mye tid på å ta bilder, følg meg gjerne på Instagram: «Zahidsfiction».

Beste egenskap:
- Fordomsfri. Jeg er mye mer åpen enn jeg trodde jeg skulle bli.

Om du kunne reise tilbake i tid:
- Akkurat nå leser jeg en biografi om Jim Morrison, så jeg kunne godt tenke meg å være en del av miljøet rundt The Doors da de slo gjennom i Los Angeles på 1960-tallet.

Om ti år:
- Jeg er glad om jeg kan holde på med det samme som jeg gjør i dag. Bare enda mer med film.
Den ene: Zahid Ali og Shabana Rehman med lærerinnen Tora Mæhle, som ble redningen for dem begge. 

Zahid Ali og Shabana Rehman

Den ene: Zahid Ali og Shabana Rehman med lærerinnen Tora Mæhle, som ble redningen for dem begge. Zahid Ali og Shabana Rehman

- Hva nå? Skulle Ali slå tilbake?

Den etablerte komikeren Jon Schau hadde tatt med seg den unge og ukjente Zahid Ali som oppvarmer. Litt fordi Ali var talentfull, mest fordi Schau ikke hadde sertifikat. Ali hadde kjørt i fjorten timer, tusen kilometer fra Oslo til Hemnes i Helgeland. Det begynte ikke bra.

Og det skulle bli verre.

- I kveld har vi to komikere, Jon Schau og en pakistaner! sa konferansieren før en nervøs Zahid Ali entret scenen.

Den ferske Ali hadde akkurat presentert seg da han ble truffet av en ølflaske. Han ble sint, han var nervøs, han tenkte å kaste tilbake, men mest av alt ville han gå av scenen. Så bøyde han sine 190 centimeter rolig ned mot gulvet, tok opp ølflaska, leste på etiketten og så utover salen med et alvorlig blikk:

- Budweiser!? ... Bestilte ikke jeg en Ringnes?

Da lo folk som Zahid Ali aldri før hadde hørt i sin korte karriere.

- Det ble et vendepunkt, da skjønte jeg at publikum vil ha ekte varer og impulsive betraktninger. Tidligere hadde jeg framført en ferdigskrevet vits, før jeg nærmest sa «og her kommer vits nummer to». Etter episoden med ølflaska prøvde jeg å dyrke samtalen med publikum. I min nye serie «Landsfareren» jobber vi også helt uten manus.

Det er igjen blitt høst, og kanalene sender sine beste menn og kvinner ut i tv-krigen. Noen vil snart bli utropt til vinnere, andre flopper. Som vanlig befinner mye av underholdningen seg utenfor Oslo, og byfolk sendes ut i norsk natur og bygdeliv.

Det er bondekjærlighet på TV2, en buss med jenter som søker lykken på landet på TVNorge, og folk som bor der ingen skulle tro på NRK1. Nytt av året er at TV3 byr på Zahid Ali som jakter på drømmebygda i sin ferd fra sameland til sørland. I serien «Landsfareren» reiser komikeren med solbriller og skjegg, bobil og barndomskameraten Mudasser Khan. Uten et smil banker Ali på ukjente dører, inviterer seg selv inn, sjekker damer, besøker ulike foreninger og forretninger. Han er som en Norge Rundt-reporter fra helvete.

Programmet er hyllet i sosiale medier, mens lunkne anmeldere antyder at han mobber.

- At jeg i dette programmet blir beskyldt for å mobbe, er en undervurdering av meg som komiker. For når jeg først mobber, er det ingen tvil om at jeg gjør det.

- Hadde du ikke gjort det enklere om du smilte mer, var åpen og hyggelig?

- Nei. Humoren i dette programmet krever denne rollefiguren, det ville blitt noe annet om jeg skulle reise rundt og være så veldig glad.

- Spiller du en rolle?

- Det er basert på en versjon av meg som en macho, morsk pessimist. Men min sidekick er en glad optimist, uansett situasjon.

Zahid Ali prøver å stable den lange kroppen ned i en dyp stol på Etoile bar, toppen av Grand Hotel i Oslo. Høyrefoten går ustanselig, han sier det er denne angsten for å prate på tomannshånd. Neste post på dagens program er å hente sønnen i barnehagen. I Horten. Men nå er det lunsj, og en eldre dame på nabobordet spør om å få ta bilde. En yngre, velkledd mann spør om autograf.

- Jeg er bitte litt fan av deg, sier han.

- Da skal du få en bitte liten autograf, sier Ali.

Når ble han egentlig kjent? Var det i «Nissene på låven»? Som utegående reporter hos Otto Jespersens «Rikets Røst»? I julekalenderen «Jul i Tøyengata»? I høst kan du vanskelig unngå Zahid Ali om du har en tv nær deg. Først ti episoder med «Landsfareren» på TV3. Seinere i høst kommer serien «Hellefjord» på NRK1, beskrevet som «Twin Peaks møter Himmelblå på syre». Sju halvtimer der Ali har hatt ideen, skrevet manus med venner, og spiller hovedrollen som politimannen Salmander. Ved et uhell skyter han hesten sin foran barnetoget på Karl Johan 17. mai, og blir omplassert til bygda Hellfjord langt mot nord. I desember skal han spille inn enda en ny film i Kautokeino, der han selv har skrevet manus.

- Jeg er veldig glad i Nord-Norge, og spesielt Finnmark. Absurd nok føler jeg meg hjemme der, det er noe med åpenheten, på scenen trenger jeg ikke å sensurere meg. Alle andre steder i Norge må du ha hensyn til publikums alder og kjønnsfordeling, i Finnmark er det uansett bare å kjøre på. Det er også befriende med den oversiktlige naturen og de store flatene. Og så liker jeg hvordan mange folk kombinerer det å bo i lavvo og lage bidos på bålet, samtidig som de bor i leiligheter med balkong og parabol. Alt avhengig av turistsesongen.

Det var i nord han begynte karrieren som standupkomiker. I en Toyota Hiace reiste han Finnmark rundt med en 17 år gammel lydtekniker han ikke husker navnet på, bare at han var veldig irriterende.

- Det var noen rare uker, du aner ikke. Mange av dem hadde aldri sett en pakistaner før, i alle fall ikke på scenen. Standup var også noe helt nytt, så mange ventet på at jeg skulle dra fram gitaren. Jeg kunne føle på medfølelsen, det var sånn «oi, oi, oi, alene på scenen og mørk i tillegg?». Jeg fikk en del sympatilatter.

Etter tre uker på turné i Finnmark skulle han dra alene tilbake til Oslo, og fikk tips om å kjøre gjennom Lappland.

- I Rovaniemi kjørte jeg på en svær reinsdyrflokk. Alt jeg hadde tjent gikk til å reparere bilen og lydutstyret, begge deler var elendig forsikret. Da lurte jeg på om det virkelig var dette jeg skulle holde på med.

Alternativene var å takke ja til tilbudet om jobb som sikkerhetsvakt på Gardermoen - eller gå tilbake til jobben som telefonselger. Han valgte latteren. Men veien fram har ikke bare vært morsom.

Sommeren 2007 ble Ali dømt til 60 dager ubetinget fengsel for å ha kastet et glass i ansiktet på en annen gjest ved et utested i Horten. I sin forklaring hevdet Ali at han følte seg truet av 33-åringen grunnet en tidligere hendelse. I ei uke før dommen falt, var komikeren ufrivillig hovedperson i et mediesirkus i Nordre Vestfold tingrett.

- Det var flaut, sier Ali.

- Flaut?

- Ja, det var som igjen å sitte hjemme hos foreldrene mine med nedsatt ordenskarakter.

Før Zahid Ali inntok tingretten, hadde han trøstet seg med at han ikke var den eneste i underholdningsbransjen som hadde vært i fengsel.

- Å sitte i retten var mye verre enn jeg hadde forestilt meg, veldig ubehagelig. Jeg fryktet ikke bare for karrieren min, men for familien min, katta mi, ja, alt utenfor. Dommen, straffen, hele greia fikk meg til å skjønne at jeg ikke er 20 år lenger.

- Hvordan har det forandret deg?

- Jeg innså at mine handlinger får konsekvenser. I den perioden, og tida før det, levde jeg et helt annet liv. Jeg var ute hele tida, oppsøkte rare mennesker i merkelige miljøer, og var alltid sistemann hjem fra fest. Sannsynligheten for at det skulle skje noe med meg, var egentlig ganske stor. Nå er det annerledes.

Nære venner sier den store forandringen skjedde i april 2009. Da ble han og Therese Solberg far til Elliot Solberg-Ali.

Zahid Ali ser på klokka, han må ikke komme for seint i barnehagen.

- Å bruke klokke var en ny ting jeg begynte med etter jeg ble far, før brukte jeg knapt kalender. Ringte folk med spørsmål om jeg kunne komme, så svarte jeg «ja» med en gang, kom, og ble gjerne i to dager. Nå må jeg være mer strukturert med tiden min, og det gir meg mer overskudd. Men jeg ser sønnen min for sjelden, det blir i frihelger og litt ellers. Han er bare tre år og for liten til å bli med på turneer og tv-innspillinger.

Forholdet til mora tok slutt i mars, Ali bor nå alene i huset på Nordstrand. Forskjellen er egentlig ikke så stor, han var likevel sjelden helt til stede når han hadde familien der.

- Problemet er at jeg alltid er i en jobb-boble, og når jeg skal koble av ser jeg på film. Det var nok ønsket mer deltakelse fra meg, men heldigvis er eksen og jeg fortsatt gode venner. Vi har et veldig bra forhold, og hun er en fantastisk god mor.

- Hvordan er du som far?

- Jeg prøver å gjøre det motsatte av det min egen far gjorde.

Foreldrene til Zahid tilhørte den første gruppen arbeidsinnvandrere som kom til Norge fra Pakistan. Faren kom allerede i 1972, fire år etter ble Zahid Ali familiens førstefødte i Nordkappgata på Torshov. Stua var dekorert med bilder av Elvis, og hver dag pekte faren på bildene og sa til sønnene sine: «Spis grønnsaker og drikk melk, så vil også dere se sånn ut.»

- Jeg husker de åra som veldig fine. De fleste på Torshov var arbeiderklassefolk, og rase spilte ingen rolle. I etasjen over bodde en tryllekunstner, og som liten fikk jeg være med ham på turné. Foreldrene mine jobbet døgnet rundt, mens alle i bygården passet på meg.

En veps lander på den kakifarga skjorta hans, før den stuper brått og uventet død på bakken. Ali løfter den døde varsomt opp på bordet, og skylder på sin nye parfyme.

Faren jobbet som såpekoker på Lilleborg fabrikker, mora var pleier på et aldershjem. I tillegg vasket foreldrene flere kontorbygg, og i 1984 hadde de spart nok penger til å flytte i et rekkehus på Nordstrand. Da var Ali åtte år.

- Det var helt jævlig å flytte fra Torshov. Å komme til Nordstrand var som å tre inn i et Pushwagner-bilde, alle menneskene som stresset på jobb og skole. Vi opplevde ikke verbal rasisme, men fordommene mot utlendinger var mye sterkere enn på Torshov. Vi ble ikke inkludert, men gjorde vel kanskje heller ikke så mye for å bli det.

Zahid Ali var sjenert, svært lite interessert i skolearbeid, og ville bare sitte inne og tegne. Så kom dagen da Ali skjønte at han kunne få medelevene til å le.

- Jeg var veldig bevisst på å skape situasjoner der jeg fikk folk til å le, og brukte mye tid på å pønske ut vitsesituasjoner med meg selv i hovedrollen. Men i familien var det ingen som så noe som helst talent hos meg, og jeg prøvde heller aldri å være morsom. Det var så strengt at jeg knapt har hatt øyekontakt med faren min. Det var som å snakke med et høyere befal.

- Når endret det seg?

- Det er fortsatt sånn, faren min er stadig overrasket når han ser meg på tv. Jeg kan prøve å være morsom hjemme, men er veldig redd for at han ikke skal le.

- Hvorfor er det sånn?

- En blanding av frykt og respekt. Men mest prestasjonsangst.

Det ble mye tid til tegning. På barneskolen ble det mange meldinger hjem og påfølgende husarrest.

- Jeg var rampete, lett påvirkelig og opptatt av å bli lagt merke til. Fikk jeg ikke latter, prøvde jeg noe annet. Jeg gjorde alt for å få en klapp på skuldra. Hjemme var jeg stempla som en taper, en som ikke fikset noen ting. En gang var jeg med foreldrene mine og vasket i bygget der operaen lå før, jeg ville hjelpe til, vise at jeg dugde til noe og var god med moppen. Men så klarte jeg ikke det heller. Da ga jeg opp.

Flere av hans barndomskamerater skulle vokse opp til å bli såkalte kjenninger av politiet.

- Jeg var aldri noen ledertype, men ble lett med på ting. Når det var planer om å kaste en kinaputt i skolegården, ville jeg heller gjøre det på rektors kontor mens jeg selv var til stede for å få mest mulig ut av det.

På tampen av sjette klasse ble Zahid Alis foreldre innkalt til et møte med rektor og lærerinnen som hadde fulgt ham gjennom barneskolen på Nordstrand skole. Hun ville ikke at Ali skulle følge de andre kameratene videre til ungdomsskolen, men overføre gutten til en annen skole til et nytt miljø der han kunne bruke sitt talent for drama og tegning.

- Foreldrene mine ble provoserte, og skjønte ikke hva som foregikk. Skulle deres sønn, en taperfyr, overføres til en helt ny skole der han ikke kjente noen? Men de gikk til slutt med på det.

Zahid hadde en lærerinne som hadde denne evnen til å virkelig se sine elevers behov.

- Det er utrolig, men hun fortsatte å følge med på meg etter at jeg sluttet på barneskolen. Hun ringte hjem til foreldrene mine etter at jeg begynte på ungdomsskolen. Hun heter Tora Mæhle, hun er rett og slett fantastisk.

- Har du sagt det til henne?

- Nei, og jeg vet egentlig ikke hvorfor. Men Shabana Rehman, som jeg gikk i klasse med, er ofte hjemme hos henne. Jeg har sagt at jeg skal bli med, men jeg sendte henne blomster på 85-årsdagen hennes i fjor.

- Hvordan kunne det ha gått om du ikke skiftet miljø?

- Jeg var lenge et bøllefrø, men det var aldri noe alvorlig. Det er også mye takket være mine strenge foreldre, fram til jeg var 18 år måtte jeg være hjemme før klokka ti på kvelden. Jeg setter pris på det i dag, men samtidig er det litt bittert. Når kompiser mimrer om gamle dager, så stopper mine minner opp når moroa virkelig begynte. Mine gamle dager varte aldri lenger enn til ti på kvelden.

Som mange andre oslokomikere, fikk også Zahid Ali et gjennombrudd i russerevyen på videregående. Studieinspektøren anbefalte sterkt at han måtte gå et år på folkehøyskole, på dramalinja. Det var det eneste faget han viste noe som helst engasjement i. Etter et år i militæret begynte Ali på dramalinja på Ringerike Folkehøgskole. Men det var egentlig en misforståelse.

- I militæret hørte jeg om alle de kjente komikerne og skuespillerne som hadde gått på denne folkehøyskolen, og jeg gledet meg veldig. Men det viste seg å være Romerike Folkehøgskole på Jessheim, ikke Ringerike på Hønefoss.

- Hvordan var året?

- Det beste i mitt liv. Jeg kunne skrive en sketsj på natta, levere den dagen etter til en instruktør som koblet på musikere, scenograf og koreograf, og så ble sketsjen framført neste kveld foran en fullsatt sal. Vi hadde sceneopptredener en til to ganger i uka. Alle burde gått ett år på folkehøyskole.

Men hva skulle han si til foreldrene om veien videre? Til bestefaren som hadde vært livvakt for Mahatma Gandhi? (Ali lover at det er sant.) Hadde foreldrene forlatt hjem og familie ved fotenden av Himalaya, reist til kalde Norge, jobbe døgnet rundt for å sikre sine barn en bedre framtid, og så skulle sønnen satse på et liv som klovn!?

- Jeg skjønner jo at det ikke var helt etter planen. Førstegenerasjons pakistanere ønsker at barna skal bli lege eller jurist. I tillegg var pappa var enormt stor fan av Fleksnes, alle eldre pakistanere elsket Fleksnes, og pappa hadde ingen tro på at jeg kunne ta opp kampen med Rolv Wesenlund. Så det tok litt tid å forklare ham at norsk humor var noe mer.

- Og nå?

- Han anerkjente valget mitt da han skjønte at jeg kunne leve av det. Men jeg vil veldig gjerne at han skal synes jeg er morsom. Han sa «bra jobbet» etter første episode av «Landsfareren». Mamma forstår ingen av vitsene, men er sånn at «hvis du er glad, så er jeg glad».

Da Ali endelig satset for fullt som komiker i 1999, manglet det ikke på tilbud fra tv. Men da gjerne fra debattprogrammer etter at det var begått et æresdrap eller annen kriminalitet i innvandrermiljøer.

- Det ble til slutt provoserende, at jeg som mørkhuda automatisk var en sentral del av alle innvandrermiljø. Til slutt svarte jeg at jeg kunne stille hvis de også inviterte Thomas Giertsen og Dagfinn Lyngbø til å diskutere æresdrap.

Fra Hotel Cæsar kom det også tidlig tilbud om en rolle. Ali kan fortsatt huske samtalen etter at han ba dem sende manus:

- Det er en enkel rolle. Søstera di skal gifte seg med en nordmann, og du skal skyte ham.

- Er det alt? spurte Ali.

- Det er alt. Du slipper å si noe.

Han takket høflig nei.

- Jeg begynte i showbusiness bare fordi jeg ville være morsom. Ikke for å snakke om innvandring og min bakgrunn. Jeg har ikke vært opptatt av det, og aldri tenkt på om jeg skal kalle meg pakistaner, nordmann eller andregenerasjons innvandrer.

- Hva kaller du deg nå?

- Nei, nå er jeg blitt raseløs. Jeg håper folk ser på meg som en komiker, ikke en pakistaner som kan være morsom.

Det har skjedd noe siden Zahid Ali debuterte på storbykanalen Metropol TV i 2001 og var en liten sensasjon. Nå er norskpakistanere nyhetsankere, i dommerpanelet til Norske Talenter, på Stortinget, på startstreken til Birken og i NRKs underholdningsavdeling.

- Det går i riktig retning, der rase og hudfarge ikke har like mye å si lenger. Jeg merker det på sønnen min i barnehagen, det er ikke sånne klikker som jeg husker det på Nordstrand.

Han kan fortelle mye om en kompis, og så er det jeg som reagerer på at denne vennen er afrikaner uten at sønnen min har sagt noe om akkurat det.

Men noen liker seg fortsatt best blant sine egne. Den yngre broren til Zahid Ali giftet seg i mai med en pakistansk jente.

- Jeg tror ikke han ville valgt annerledes. Men han er veldig fornøyd, og vi er veldig forskjellige. Broren min er mye mer opptatt av familie og røtter. Jeg er for så vidt også det, men dyrker det ikke på samme måte.

I bryllupet manglet det ikke på sjenerøse tilbud fra både inn- og utland til brudgommens storebror.

- Jeg får mange, mange tilbud om å gifte meg med pakistanske jenter.

- Klovnen er akseptert?

- Det virker sånn. Foreldrene mine tuller mye med det, men bakom så ligger det et snev av alvor.

- Hva går tilbudene ut på?

- Om en kone som kan lage mat, gi meg mange barn, som kan stelle for meg mens jeg kan jobbe så mye jeg vil. Men det er ikke det jeg er ute etter ...

Zahid Ali smiler, det er ikke noe han gjør i tide og utide:

- ... men kanskje jeg en gang takker ja til en 19 år gammel pakistansk jente, hvis alternativet er aldershjem?


kbb@dagbladet.no
John Arne Markussen

Velkommen til debatt
Tusen takk for at du ønsker å delta i vårt kommentarfelt.
Vi holder imidlertid stengt fra klokken 00:00 alle dager. Dette gjør vi for at moderatorene våre skal kunne ha raskere responstid i debattfeltenes åpningstid.
Åpningstiden vil være hverdager fra 07:00, og helgedager/røde dager fra 08:00.

Med vennlig hilsen John Arne Markussen, sjefredaktør