ANMELDELSE: Det er utvilsomt fascinerende at den bestselgende eksilcubaneren Cecilia Samartin verdenslanserer sin nyeste roman «Doña Maria» på biblioteket i Årnes - et tettsted med mindre enn 4000 innbyggere.

Så er da også Samartin underholdningsgenrens beste norgesvenn. Forfatteren solgte 700 000 bøker her i landet i fjor.

Det er god grunn til å tro at også årets utgivelse vil selge godt. For det første er Samartin blitt en kommersiell merkevare. For det andre er boka en vellykket underholdningsroman.

Familiekrønike

Handlingen foregår på Cuba, post-revolusjonen, hvor opposisjonelle blir fengslet for sine meninger. De gamle i boka drømmer om det museale Cuba, før Castro, mens de unge begrenses av restriksjonene for emigrasjon.

I sentrum for fortellingen står den gikteriske, aldrende damen Maria, som måtte se sin store kjærlighet gå - presset av kravet om å ta vare på sin egen familie. Nevøen, legen Ernesto står i en særstilling, hans herkomst er lenge ukjent. På nåtidsplanet sitter nevrologen fengslet for å ha samlet opposisjonelle hjemme hos seg, men familiens overhode, Maria, forskånes i det lengste for å vite om hans skjebne.

«Dona Maria» er en familiekrønike der fortid og nåtid virvler frem. Essensielt i alle ledd er forestillinger om kjærlighet - uforløst kjærlighet (som hos den gamle Maria), Den Store Kjærligheten, som hos sjelevennene Ernesto og hans kone Cecilia, samt forkledd kjærlighet, hos Ernestos datter Sophie, hvis historie representerer den mest interessante vendingen i boka.

Viktig for plotet er den faktiske og Nobelpris-nominerte opposisjonsbevegelsen Damas de Blanco («Kvinner i hvitt») som ble grunnlagt på Cuba i 2003.

Politikk og kjærlighet

Det er altså de store temaene som gjennomgås i Samartins familiekrønike. Her males det med brei pensel, store følelser blir ikke sjelden akkompangert av dramatiske værskifter, og romankarakterene er til dels hypermennesker som er uovertruffent gode, interessante eller dårlige. Slik sett tilfredsstiller Samartin det historiske melodramaets sjangerkrav.

Teksten er teatralsk, sensasjonshungrig, og plotet går på bekostning av menneskeskildring og politiske nyanser. Resultatet er likevel en fengende fortelling som ikke helt lar seg redusere til kommersiell søtsuppe.