ANMELDELSE: Nyeste tilskudd i floraen av 22. juli-bøker er en jeg-beretning om gutten som fikk sin elskede dagen før hun ble drept i massakren, mens han selv kom seg unna. Han skriver om opptakten til sin bitte lille kjærlighetshistorie — liten, fordi den fikk så få episoder — og om hvordan alt vokser og blir enormt etter det brutale tapet.

Det er ikke nye detaljer fra ugjerningen vi får. Snarere savner vi litt forklaring på akkurat hva som skjedde med ham og henne, men det har kanskje vært for vondt å tenke på. Berg skriver mye om sorgprosessen, med henvendelser til avdøde og spekulerende tanker om hvor sjelen blir av ved døden.

Er våre handlinger skjebnebestemt, kan man lese forvarsler i eldre utsagn og hva er vitsen med det hele?

Mest av alt minner boka oss om hvor unge de var, ofrene. Vi merker det i det løse språket, i overmotet om å ville «forandre verden», i den djerve baksingen med de helt store problemstillinger. Det er rart å lese, på boksider, slike betraktninger fra en ung manns første steg ut i det kosmiske mørket.

Det perfekte menneske

Ord blir som kjent fattige når vi møter tilværelsens avgrunner, og det er underlig å stå overfor en slik fattigdom som i denne boka. Berg går rundt og rundt i de samme sporene og lurer på meningen, og hans elskede vokser til kosmiske dimensjoner. Hun er blitt det perfekte menneske, og han vil alltid elske henne og bare henne:

«Jeg vil ikke skrive et vondt ord om Guro, for det finnes ingen slike ord om henne.»

Mye av teksten får preg av besvergelser, fortvilte forsøk på å stanse tiden og holde fast på det glimtet av lykke han fikk oppleve. Det er vel ikke riktig av meg å sitte her og si at tiden langsomt maler alt i stykker, og at selv de vakreste blomster visner, selv de vakreste minner svinner.

Ingen ønsker å si det til den som sørger så sterkt.

Men her har forfatteren satt sitt lodd på evigheten, og kanskje noen i forlaget skulle tipset ham om ikke å gå så hardt ut. Besvergelser kan bli hemsko.