ANMELDELSE: Da Eva Joly var på toppen av sin karriere som uredd forhørsdommer, var hun ekstremt populær i Frankrike. Mange hatet henne også, ettersom hun hadde røsket opp i den franske elitens økonomiske uvaner. Men først og fremst var hun beundret — så populær at et flertall franske velgere kunne tenke seg å se den norsk-franske kvinnen som republikkens president. Dette var imidlertid før hun gikk inn i politikken. Årets franske valgkamp endte på stusselig vis for Joly, hun fikk færre stemmer enn selv den mest svartsynte pessimist-tilhenger hadde forutsett. Det er utvilsomt en interessant historie her, og den danner rammen for den første av høstens to norske bokutgivelser om Joly.  

Nerve og spenst

Erik Aasheim har fulgt Eva Jolys karriere siden 2005. Boka baserer seg på intervjuer Aasheim har gjort med henne i hele denne perioden, og forfatteren har også møtt en rekke viktige aktører som har hatt innvirkning på Jolys liv og karriere. Boka er på sitt beste i partiene der Aasheim konfronterer disse med påstander og rykter, her har teksten nerve og spenst. Som andre korrupsjonsjegere som har gått over til politikken, kan Eva Joly framstå som skråsikker, og når hun møtes med kritikk, ser hun det som bekreftelser på fordommer eller skjulte motiver. Aasheim balanserer stort sett fint mellom denne kritikken, motargumentene fra støttespillerne og Jolys eget selvbilde. I blant savner jeg å få vite mer om hva forfatteren selv synes, litt mer analyse hadde gjort seg. Historien kunne også vært roligere fortalt: Kunstige cliffhangere og insisterende frampeik havner i blant i veien for leseopplevelsen.  

Parodiert

Forfatteren har fint blikk for Jolys koketteri («Synes du håret mitt er for pussa på nå? Er det litt for sofistikert fønet?»), for hva som virker for fransk i Norge — og det som er for norsk i Frankrike. Avsnittene om Jolys språkføring og aksent er interessante: I Frankrike blir hun parodiert på en måte som minnet om tyske nazister i franskspråklige filmer. Det har vært et problem, på samme måte som grammatikken, som hun har jobbet hardt med for å beherske til fulle. «Madame Joly, jeg svarer dem når De bruker verbtidene korrekt», som en tiltalt banksjef sa til Joly da hun hadde stilt ham et spørsmål i retten.  

Slitne metaforer

I det perspektivet må nok Aasheims bok strammes opp hvis den skal ut på fransk: Språklig er boka stort sett effektiv og grei, men den virker innimellom for kjapt skrevet. Litt slitne metaforer, unødvendige gjentakelser, snåle vekslinger mellom presens og preteritum og en hel liten samling da/når-feil underbygger inntrykket av at dette er en interessant bok som godt kunne ha vært litt mer ambisiøs.