LITTERATUR: «Personen du elsker er 72,8 % vann og det har ikke regnet på flere uker.» Hovedpersonen i Johan Harstads roman «Buzz Aldrin, hvor ble det av deg i alt mylderet» vil at livet skal være enkelt, han vil elske, og elskes tilbake. Også for Knausgårds hjerte er livet enkelt, det skal slå og slå, til det en gang tar slutt. Ingenting er så enkelt. Denne uoppnåelige lengselen. Det er dette som er å være menneske i verden. Vi kjenner det, og når vi leser det i litteraturen, vet vi det er sant.

Sannhet finnes ikke. Personene hos en Carl Frode Tiller eller en Trude Marstein reflekterer og reflekteres, verden er et hav av fakter, av blikk, av selviscenesettelser. Ingenting er fast, eller pålitelig, ingenting er sant. Det er dette som er å være menneske i verden. Vi kjenner det, og når vi leser det i litteraturen, vet vi det er sant. Vi kan gjenkjenne hverdagsresignasjonen i Heidi Lindes «Nu, jävlar!», den rastløse selverkjennelsen i Vigdis Hjorths mange ulike bøker, i dialog med en norsk Solstad, en tysk Sebald, en fransk Bourdieu, eller den absolutte utleverthet overfor verden i Ingvild Rishøis berørende noveller.

Og dette er bare noen av alle bøkene i den norske samtidslitteraturen, bøker som avslører mine lengsler og selvbedrag, som viser meg virkeligheten og som utfordrer, provoserer og berører meg. Jeg kan ikke kjenne meg igjen i Hans Fredrik Dahls kronikk i Dagbladet sist søndag. «Vi har fått en rik litteratur og en mangfoldig forfatterskare. Men den angår oss så lite,» skriver Dahl. Selv er jeg omgitt av bøker som angår meg.

Slik min opplevelse av bøkene er subjektiv, personlig og iblant privat på måter jeg ikke alltid vil snakke høyt om, er det også Dahls personlige opplevelse han beskriver. Og slik Dahl hevder å snakke for et «oss», representerer også jeg et fellesskap. Men i motsetning til Dahl har jeg også litt statistikk, noen vitnesbyrd og, vil jeg hevde, mer førstehåndskunnskap om litteraturens virkning på mennesker i dag.

«Musikk og visuell kultur vekker dypere fascinasjon enn verbal og litterær,» sier Dahl. «Føy så til at skjermene for TV og pc og brett suger oss inn i sin verden, ofte med større kraft enn noen bokstaver på papir kan,» fortsetter medieprofessoren. Jeg tror ikke det stemmer. Lesingen i Norge øker, det viser medieundersøkelser. Nesten alle nordmenn leser bøker. Og Dahl kjenner vel til alle bokbloggene, der det skrives om bøker, og litteraturbloggene, der det skrives litteratur? Bok må ikke lenger leses på papir, samtaler om litteratur trenger ikke lenger å foregå i Kringkastingen. Men de foregår der óg! Og de foregår live, på de mange litteraturfestivalene og på de nye og gamle scenene for litteratur. Jeg lurer på når Dahl var på Litteraturhuset sist? Har han ikke sett at publikummet ikke består av «trofaste trappeslitere», men faktisk av mennesker «der utenfra»?

Et vitnesbyrd til slutt, fra Brikt Jensen, trykket i tidsskriftet Vinduet i 1982, der han tidligere var redaktør: «Litteraturen slet tungt i slutten av 50-årene og begynnelsen av 60-årene. Der var for eksempel langt mellom debutanter. Der var ingen litterær debatt. Forleggerne var mismodige.» I dag definerer Vinduet en kulturell scene som innbefatter uttrykksformer som musikk, film og billedkunst, og altså åpner for dem «der ute».

Hans Fredrik Dahl mener at litteraturen har endret seg, og jeg er sikker på at han har rett, slik samfunnet har endret seg. Det ville vært direkte illevarslende om dagens litteratur til forveksling lignet den litteraturen 73-åringen Dahl vokste opp med og var med på å prege. Jeg er sant å si litt skuffet over historikeren og medieprofessoren Dahls manglende vilje til å avlese sin egen posisjon i forhold til samtiden. For det er mulig denne litteraturen ikke lenger angår ham. Jeg klarer ikke se det som et problem, all den tid jeg er helt sikker på at det ikke betyr at den har sluttet å angå sin samtid. Vår samtid.