ANMELDELSE: Ingvar Ambjørnsens «jeg» i årets bok er en vandrer utenfor menneskesamfunnet. Uvisst av hvilken grunn har han tatt farvel med sivilisasjonen og går nå fra hytte til hytte, tar seg til rette i tomme hus utenfor sesongen og lever av det han finner. Denne forenklede tilværelsen blir utfordret når han må forholde seg til andre. Etterhvert blir det katastrofalt.

Ut og inn

Boka, med sin tvetydige tittel, beveger seg ut og inn av naturen, ut og inn av natten, drømmer, visjoner. Vi vet aldri helt hvor vi er, men Ambjørnsens sikre språk gir trygghet om at vi er på vei. Men ikke om hvor. Slik er dette forfatterskapet.

Det sirkler noe inn, som kanskje ikke er der, ikke for forfatteren engang.

Kanskje det er derfor det stadig er spennende å lese ham.

Ønsketenkning?

Ambjørnsen tegner et parallellsamfunn av frynsete eksistenser, helt i utkanten av folkehjemmet. Finnes det sånne? Finnes det amatørkirurger som mekker seg en rev før de skjærer bort verkebyller på papirløse flyktninger? Finnes det et sammenhengende system av tjenesteutveksling utenfor pengeøkonomien? Her, ja.

Kanskje det bare er forfatterens ønsketenkning, men hva så.

Ambjørnsen har helt fra starten, med «Sarons ham», tatt på seg å skildre noe som for de fleste er ukjent. Han har jobbet seg innover i et landskap av utenomjordiske opplevelser framkalt av bevissthetsutvidende stoffer.

Nøktern fleinsopp

Denne bokas nøkterne, intense beskrivelse av en fleintur kan gjerne stå som en nøkkel til denne vrangverdenen han ønsker å vise fram.

Han er både cicerone i nattsidenes psykotopografi og jovial skrønemaker ved peisilden blant vennligstemte veteraner.

Naturskildringene i skog og ved sjø er grunnstoffet i teksten, og med åra har Ambjørnsen finslipt språket sitt i den grad at det lukter og suser av setningene. Borte er forstyrrende manierismer. Persongalleriet er derimot vanskeligere å få tak på, det er mange her, og flere framstår som temmelig vage.

Inviterer til ny tur

Men dette kan også forstås som et litterært poeng — hovedmannen Sune har vansker med folk omkring seg, han orker dem bare i små, små doser, og egentlig betyr de ingenting for ham. Når boka når sitt dramatiske klimaks må vi selv finne ut av motivasjonene, og bla litt fram og tilbake uten å bli særlig klokere. Dette blir altså en bok som inviterer til ny start etter siste side, en ny sti gjennom nattsvart skog.