FILM: Norman er en søt spjæling på 11 år som føler seg litt uttafor fordi han ser døde mennesker. Hjemme snakker han med sin avdøde farmor og når de skal framføre et historisk stykke om heksebrenning i dramatimen, ser Norman døde mennesker fra 1712. Naturlig nok får han et rykte som freak, både hjemme og på skolen.

Stop-motion

«ParaNorman» er filmet i stop-motion, det vil si at man bruker dokker og forandrer dem ørlite mellom hver avfotografering. Ivo Caprino skapte nasjonalklenodier med denne teknikken, men i Hollywood har resultatene vært blandet. Laika, animasjonsstudioet bak «ParaNorman», hadde brukbar suksess med sitt forrige forsøk, «Coraline», mens fjorårets «Mars Needs Moms», produsert av et annet studio, ble en økonomisk katastrofe. Også «ParaNorman», har vært en økonomisk skuffelse og jeg kan skjønne hvorfor.

Sam Fell har tidligere regissert britiske Aardmans «Flushed Away», før han dro til USA og skapte en annen musevise, «Historien om Despereaux». Nå prøver han seg i menneskenes verden, men overgangen er ikke så stor: De fleste av figurene i animerte storfilmer likner på mennesker i tankegang og væremåte, selv om de utenpå er esel, fisk eller mus. Dessuten har alle menneskene i «ParaNorman» relativt eksentriske av utseende.

Sårbare zombier

Problemet er at filmen mangler en god fortelling som kan gjøre disse typene engasjerende. Normans omgang med de døde er hverken skummel eller morsom, bare søt. Etter en stund materialiserer de døde seg i form av zombier og panikk oppstår, men så viser det seg at zombiene har sitt å stri med, uten at det hjelper stort for filmen.

Noen av figurene er til tider morsomme karikaturer, men det er langt mellom de gode øyeblikkene, noe som er virkelig synd, siden selve animasjonen er utsøkt i sine detaljer, selv om den er altfor mørk. Er det én type film som ikke bør lages i 3D, så er det spøkelsesfilmer. «ParaNorman» foregår stort sett nattestid og jeg savner virkelig de tretti prosentene av lyset som blir borte bak brillene.