FILM: Vi merker allerede i første scene at dette kan bli vanskelig for stakkars Henrik når Tone, kjæreste og fersk samboer, ber ham danse uironisk. For det første skjønner vi at Henrik er en velvalgt, nesten karikert representant for en bestemt generasjon (han er 35). Han er ødelagt av ironien, han lever ikke et autentisk liv og kan bare uttrykke seg gjennom å vise hvem han ikke er.

For det andre skjønner vi at det halvunge rekkehusparet har flyttet sammen med en del usnakket, for å si det mildt. Henrik (Henrik Rafaelsen) er en relativt stusslig type, men Tone (Janne Heltberg) har også en del av ansvaret for komplikasjonene som oppstår. Hva hadde hun tenkt? At forstadsliv og «ordentlig» jobb skulle gjøre ham til mann over natta, mer eller mindre?

Vi møter Henrik i fire settinger: I forstaden med Tone, på jobb, sammen med gutta eller hjemme hos mor. I alle sammenhenger er han den småfumlete bamsen og skiller seg ut som den minst ekspressive.

Minneverdig

Regissør Martin Lund debuterte med «Knerten gifter seg» i 2010 og denne gangen har han også skrevet historien selv. Dessuten har han og Rafaelsen plukket med seg to av de gjeveste prisene fra festivalen i Karlovy Vary i juli, noe som er dem vel forunt. Regien er stødig, med håndholdt, nærgående kamera og god timing. Her er det langt mellom feilstegene og resultatet er et knappe 80 minutter langt, men minneverdig portrett av en selvbevisst mannsgenerasjon som sliter med å bli voksen.

Småtrist fest

Henrik begynner for alvor å rakne i sømmene under parets innflytningsfest, der han lar sin vrede gå ut over Peter Pan i en av mange kostelige scener. Men jeg kan ikke la være å nevne at det ville vært mer interessant og troverdig om begges venner kom på innflytningsfesten, for å si det mildt. Jeg skjønner at Martin Lund vil sette ting på spissen og at all påfølgende baluba avhenger av dette valget, men likevel.

Det kan virke sært å pirke på slikt, men dette er en film som hele veien tilstreber realisme. Vi blir invitert til å kjenne oss igjen i hver minste detalj. Heldigvis er Martin Lund og skuespillerne svært dyktige på disse detaljene i dialoger og væremåte. Det er godt å se at Lund toner ned pinlighetshumøren som filmskapere litt for ofte lar seg forføre av. Dermed blir de humoristiske og pinlige scenene mer såre. «Mer eller mindre mann» er en film med betydelig talent og enkelte svakheter, noe som lover bra for Lunds neste prosjekt.