Bildetekst: STORSLAGENT: The Killers har fått hjelp av et vell av produsenter, blant andre Brendan O´Brien og Stuart Price, til å skru den mektige fjerdeplata «Battle Born».

ALBUM: Det har gått fire år siden Las Vegas-kollektivet The Killers lokket en kollektiv nattklubbverden ut på dansegulvet med elektronikainspirerte «Day & Age». Et slags motsvar til den mildt og noe ufortjent nedsablede forgjengeren, «Sam´s Town». En plate som i stor grad baserte seg på den grandiose arbeiderklasserocken man er mest vant til å få servert av New Jerseys store sønn og rocksjaman, Bruce Springsteen. Etter megasuksess med gulvfyllere som «Human», er det kanskje noe overraskende at gjengen velger å vende tilbake til den delen av musikkhistorien.  

Førstesingel «Runaways» er nemlig en storslagen sammenslåing av noen av rockens viktigste entreprenører som nevnte Bruce Springsteen, The Who og U2. Det hele er skrevet i så store bokstaver at det neste bikker over, men så er det veldig få som makter klisjérytteri med en slik eleganse som The Killers når de først treffer. Teksten er en inderlig kjærlighetshistorie, som Brandon Flowers formidler med stor patos til et bakteppe av stadionstore koringer, flerrende akkordrekker og brusende orgeltoner.  

«A Matter of Time» lener seg mot den prangende og glitrende rocken som gjorde debuten «Hot Fuss» til en umiddelbar klassiker. «The Rising Tide» viser hvordan de forener popsensibilitet til tidlig U2 med New Jersey-stuket til nyere band som The Gaslight Anthem. Totalt sett er det for mye saktegående materiale her. Det er ikke det at The Killers ikke kan skrive flotte ballader, «The Way it Was» er for eksempel et nydelig stykke asfaltpop. Problemet er at det blir for mange av dem. Da blir det litt som med ferden gjennom ørkenen til Las Vegas, noe monoton i lengden.