Liv Ullmann (73) takker sin humoristiske sans og selvironi for at hun har overlevd.

Tips oss 2400
MORO PÅ SVENSK: -Ingmar hadde mye humor. Vi var lekekamerater, sier Ullmann om mesterregissøren hun bodde med i fem år. Her sammen i 2001.

MORO PÅ SVENSK: -Ingmar hadde mye humor. Vi var lekekamerater, sier Ullmann om mesterregissøren hun bodde med i fem år. Her sammen i 2001.

LIV JOHANNE ULLMANN

Født: 16. desember 1938

Familie: Samboer med eksmann Donald Saunders.

En datter, Linn, fra et forhold med Ingmar Bergman.

To barnebarn.

Aktuell: Dokumentarfilmen «Liv og Ingmar».

Leser: —Jeg leser mye forskjellig. Manus, selvfølgelig, men også skjønnlitteratur. Akkurat nå kan jeg anbefale «Gone Girl» av Gillian Flynn. Fantastisk.

Hører på: —Mozart, Bach, Beethoven — det beror

helt på humøret. Jeg biler mye, så jeg hører en del

på lydbøker. Slik har jeg fått med meg alle seks

bindene av Knausgård.

Ser på: —Film, selvfølgelig. Og så ser jeg tv-serier

på dvd. «Boardwalk Empire» likte jeg godt. Snart skal

jeg i gang med «Breaking Bad» og «Homeland».

Provosert av: —Folk som tar ned andre mennesker og som gjør seg bedre enn de er.

Redd for: —Løgn og falskhet. Og folk som forandrer ansiktet sitt. Hvis jeg treffer noen som plutselig ser helt annerledes ut enn de pleier, blir jeg skremt. Jeg vil aldri gjøre noe med mitt eget ansikt. Rynker er interessante, synes jeg.

Beste egenskap: —Trofast.

Verste egenskap: —Mistenksomhet. Og utålmodighet. Ting skal helst skje i går.

Beundrer: —Folk som har makt — og bruker den til noe godt. Jeg beundrer også unge skuespillere som har verdighet. Som Pål Sverre Hagen og Anders Baasmo Christiansen.

Du får reise hvor du vil: —Der jeg har familie og venner.

Om ti år: —Jeg håper jeg har skrevet en ny bok. Og at jeg ikke er blitt sur og har fått en sånn smal, stram munn.
KLIPPEN: Rock Hudson var en uvanlig støtte for Ullmann da hun kom til Hollywood.

KLIPPEN: Rock Hudson var en uvanlig støtte for Ullmann da hun kom til Hollywood.

DRØM I HVITT: 13. august 1960 giftet Liv Ullmann seg for første gang.

DRØM I HVITT: 13. august 1960 giftet Liv Ullmann seg for første gang.

COVERGIRL: På coveret av Time Magazine i 1972.

COVERGIRL: På coveret av Time Magazine i 1972.

- Alkohol, abort, skilsmisser - du, blir ikke dette veldig trist?

Blikket til Liv Ullmann, det som har forhekset regissører og publikum i over femti år, er direkte.
-Ja, for i virkeligheten er jeg en glad og lykkelig person.

Vel, i traileren til den kinoaktuelle dokumentarfilmen «Liv & Ingmar», som handler om samarbeidet og samlivet mellom henne og den svenske mesterregissøren Ingmar Bergman, sier hun noe annet. «Jeg var en glad person, en veldig glad person, men etter fem år med filmene hans ble jeg også depressiv og nevrotisk».

Ifølge Ullmann stemmer ikke det.

- Nei, nei, nei. Jeg har alltid hatt masse humor. Ingmar hadde også det. Alt det triste var i manus, og det som sto i manus var ikke noe vi diskuterte. Jeg ler mye, og er flink til å se det humoristiske i alle situasjoner, selv i de mest tragiske. Og hvis jeg ikke ser noe morsomt, finner jeg på noe for å få folk til å le. Uten humor - og enda viktigere: uten selvironi hadde jeg ikke overlevd ... 
Ullmann stopper brått.

- Jeg har jo hatt hovedrollen i en musikal på Broadway! Jeg!

- Den ble vel ikke så godt mottatt.....

- Nei, det ble den ikke. Og det hadde vært helt drepende for meg hvis jeg ikke hadde hatt rikelig med selvironi.

Det er tidlig morgen, og regnet sildrer ned over Haugesund. Kvelden før møtte Ullmann opp for å kaste glans over visningen av «Liv & Ingmar», men å se filmen sammen med publikum våget hun ikke. Så snart lyset i kinosalen ble dempet, trakk hun seg diskret tilbake til suiten som bærer hennes navn på Hotell Maritim. Der bestilte hun middag på rommet - som vanlig.
Så det ble en stille og rolig kveld, slik de fleste er for henne nå. Nå drikker hun mineralvann og har bedt en representant for filmdistributøren hente henne et par skiver med hvitost fra hotellets frokostbuffé.

Å møte Liv Ullmann ansikt til ansikt kan være en utfordring. Å si at hun er direkte, er som å si at det hender det småregner litt i Bergen. Nei, Ullmann går rett på. Stiller hun et spørsmål, forventer hun svar. Et ærlig svar. Og når hun fanger blikket ditt, skal du være ganske sterk for ikke å vike.

- Hva synes du om filmen? spør hun.
Hun betrakter. Nøye.
- Eh.....jo, jeg likte den. Veldig godt.

Etter noen lange sekunder lener hun seg tilbake i stolen, og tar en bit av brødskiva med hvitost.

- Direkte? Nei, jeg opplever ikke det som direkte. Jeg synes det er rart når journalister intervjuer meg uten å si noe som helst om det jeg nettopp har laget. Det er litt norsk. I USA går de kanskje litt langt den andre veien. De kan skryte hemningsløst, men på en måte kjennes det bedre. Dessuten hører man når rosen bare er tull.

I den straks kinoaktuelle dokumentarfilmen har hun bidratt med intervjuer om sitt forhold til Ingmar Bergman, forholdet som resulterte i et barn, tolv filmer, hvorav to bak kamera - og en lang, internasjonal karriere.

- Det var en forutsetning at jeg ikke skulle ha noe med regien å gjøre. Hvis jeg hadde involvert meg mer, hadde det blitt en helt annen film. Jeg sa nei veldig lenge. Men så lot jeg meg overtale. Jeg stilte to betingelser: At jeg ikke skulle ha noe med produksjonen å gjøre, og at jeg ikke ville snakke om den etterpå - hvis jeg ikke likte det ferdige resultatet.

- Og her sitter du?

Ullmann smiler og nikker.

- Det regissøren har skapt er interessant. Han viser at den beste kjærligheten kanskje er den som går over i vennskap og en annen type nærhet. Slik det gjorde for Ingmar og meg.

Filmen forteller også om en kunstner som blir betatt av en 20 år yngre skuespiller, som utvilsomt elsket henne, kalte henne «min Stradivarius», men som samtidig ikke alltid behandlet henne like pent. Samboerskapet endte etter fem år, men på et annet plan fortsatte det intense og nære forholdet helt fram til Bergmans død i 2007. Ullmann synes å ha et godt forhold til de fleste av sine ekskjærester.

- Det er riktig. Jeg er fremdeles også veldig, veldig glad i min første ektemann Jappe Stang.

- Og du har et godt forhold til din eksmann Donald Saunders?

Ullmann ler.

- Ja, vi skilte oss i 1995 etter ti år, men bor fremdeles sammen. Han tror stadig jeg er hans hustru. Og det er jeg jo på en måte. Godt forhold til alle mine tidligere ekser? Jo, men det er det vel naturlig å ha? Det var jo en grunn til at man ble sammen i utgangspunktet.

- Saunders driver med kjøp og salg av eiendom. Mange fra din bransje sier de aldri kunne vært gift med noen utenfra, fordi de ikke forstår hvordan det er å være skuespiller og regissør.....

Ullmann rister på hodet.

- Jeg tror heller det er tvert imot. Hvis begge er i samme bransje, vil det lett oppstå sjalusi, hvis den ene har mer suksess enn den andre. Jeg kunne aldri vært gift med en skuespiller, nettopp fordi jeg skjønner hva de gjør. He-he.

- I hvor stor grad tror du mangelen på av mannspersoner i din barndom har preget deg?

- Jeg mistet min far da jeg var seks, og hadde ikke noe nært forhold til andre voksne menn som liten. Det har nok gjort at jeg har litt falske forestillinger om menn. Jeg har nok til en viss grad også søkt etter farsfigurer. Man tror at menn er beskyttende, gode, ærlige — og så blir man jo skuffet.

- Nå vet du bedre?

- Jo, men jeg tror fremdeles at menn er litt sånn som man leser om i bøkene. Så blir jeg stadig overrasket når det ikke stemmer. Dette deler jeg nok med mange. Men jeg er veldig stolt av at jeg aldri har vært økonomisk avhengig av noen mann. Det har jeg klart hele veien, ikke minst takket være de to bøkene jeg skrev, for.....skal vi se, 36 og 28 år siden. Ja, jeg har fremdeles penger igjen etter den første.

Den første het «Forandringen», eller «Changing», «Wandlungen», «Devenir», «Cambiare» - boka ble oversatt til over 25 språk - og var en internasjonal bestselger. Den ble skrevet på gamlemåten, det vil si på skrivemaskin og for hånd. Ullmann sverger fremdeles til den slags, hun har ennå til gode å skaffe seg en pc.

- Jeg bruker fremdeles faks. Den viktigste grunnen til at jeg ikke har fått meg e-post, er at jeg er redd det tar for mye tid.

- Men det er da mye mer effektivt enn å drive å fakse.....
 
- Jeg skjønner selvfølgelig det. Poenget mitt er at jeg svarer ordentlig på alle henvendelser — det er forresten en ting nordmenn burde bli flinkere til, mange er veldig uhøflige og tar seg veldig god tid med å svare på brev, hvis de i det hele tatt gjør det. Du forstår, hvis jeg hadde hatt e-post ville jeg nok fått enda flere henvendelser, og ville brukt altfor mye tid på å besvare dem.

«Hollywood?s New Nordic Star» sto det på omslaget til Time Magazine i desember 1972. Med Bergman-suksesser som «Persona», «Vargtimen» og «Skammen», var Ullmann allerede godt etablert hos det amerikanske art housepublikummet. Nå var hun Oscar-nominert for «Utvandrerne», og var godt i gang med innspillingen av en rekke store, brede Hollywoodproduksjoner. Ullmann ble lansert som en ny Greta Garbo, eller en ny Ingrid Bergman. Det skjedde mye, og det skjedde fort, og i dag er hun ikke i tvil om at hun ikke var forberedt på alt det førte med seg.

- Jeg hadde vært gjennom en skilsmisse, var blitt mor og var godt over tretti, så jeg var ikke akkurat en uskyld. Men dette var en helt annen verden. En verden jeg ikke skjønte. Folk var virkelig ikke alltid det jeg trodde de var.

- Men Rock Hudson var like solid som fornavnet skulle tilsi, og var tidlig en støtte?

- Jeg traff ham med en gang jeg kom til Hollywood. Min presseagent, Tom, var kjæresten hans. Rock Hudson tok seg liksom av meg helt fra starten. Da han fikk høre at jeg var blitt sammen med en mann som hadde et dårlig rykte i Hollywood, ble han veldig !bekymret.

- Dårlig rykte?

- Ja, det ble sagt at han kunne være voldelig.

- Slo han deg?

- Ja, han slo meg. Og det hadde jeg aldri opplevd før.

- Hvem var denne mannen?

- Det vil jeg ikke si. Han er død, men han har barn. Han var en stor, kjent skuespiller. Veldig flott, ja, nydelig. Men han var fryktelig sjalu. Jeg hadde jo sånn suksess, og det likte han ikke. Plutselig en dag ringte det på døren, og der sto Rock og Tom. Rock sa rolig: «Liv, nå skal du bli med meg». Nei, det var ikke noe hyggelig forhold. Jeg tror alkohol hadde mye av skylden. Han drakk masse. Et eksempel på hvordan alkohol kan ødelegge gode mennesker. Det gjorde også noe med mitt forhold til alkohol.

- Du drikker ikke nå?

- Nei. Jeg sluttet å drikke fordi jeg har et unaturlig forhold til alkohol. Så enkelt er det. Jeg syntes alltid det var kjempekoselig å drikke vin med venner, men i motsetning til dem, mente jeg at det ikke var slutt før flaska var tom. Jeg drakk også fordi jeg er redd for å fly. Og fordi jeg er sjenert. Når jeg drakk, forsvant mye av usikkerheten.

- Gikk det utover jobben?

- Nei, jeg drakk aldri på jobb, men, hvem vet, jeg kunne sikkert ha gjort det også. Heldigvis stoppet jeg i tide, jeg ble aldri alkoholiker. Jeg skjønte at hvis jeg fortsatte å drikke meg til mot for å føle meg likeverdig, ville det utgjøre en fare i min framtid. Så for langt over tjue år siden bestemte jeg meg for å slutte. Siden har jeg ikke smakt alkohol.

Liv Johanne Ullmann ble født i Tokyo i 1938, der faren jobbet som sivilingeniør. Da krigen brøt ut, dro familien til basen Little Norway i Canada, og da krigen var over, bosatte mor, som da var blitt enke, og døtrene Bitten og Liv seg i Trondheim. Familien, spesielt på farssiden, var svært konservative og syntes lite om den unge kvinnens dragning mot scenen. Da Ullmann begynte å få suksess, først på norske teatre, og seinere på film, var det likevel ikke så farlig. Men at hun ble ugift mor, var utilgivelig.
-Det var helt forferdelig. Jeg husker de skrev til mamma og sa at de var glad for at pappa var død. Men jeg var aldri i tvil: At jeg fikk barn er det viktigste og fineste som har hendt meg.

- Ble det ekstra viktig for deg siden du hadde valgt bort et barn flere år tidligere?

Ullmann blir stille. Sekundene går. De blå øynene blir fuktige.

- Folk spør meg iblant om det er noe jeg angrer på i livet, og da svarer jeg alltid nei. Men det er ikke sant. Det er to ting jeg angrer på. Det første er dette. Jeg hadde ingen rett til å ta abort. Min situasjon var ikke slik at abort var den eneste løsningen. Jeg valgte å gjøre det av helt gale grunner. Jeg var redd for hva familien min, spesielt en tante på morssiden, ville si. At mamma ville jeg skulle være hvit brud og at jeg hadde brutt alt som var hellig i min slekt, var ikke gode nok grunner til å gjøre noe så drastisk. Jeg viste ikke ærefrykt for livet, men for tanten min, mamma og familien.

- Er du prinsipielt imot abort?

- Nei. Måten abortspørsmålet brukes på i den amerikanske valgkampen, er skremmende. Når en republikansk kandidat til senatet sier at kvinnekroppen naturlig vil støte fra seg et eventuelt foster etter en voldtekt, er det direkte kvinnefiendtlig. Jeg håper virkelig utsagn som det skader det republikanske partiet. Nei, jeg er ikke imot abort, det var bare ikke riktig av meg å gjøre det den gangen.

- Hva er det andre du angrer på?

Ullmann smiler.

- Jeg har alltid vært glad i å le — og glad i å få andre til å le. Så da Ingmar fortalte at han skrev på en komedie der jeg skulle spille hovedrollen, ble jeg kjempeglad. Men da jeg leste manuset, ble jeg veldig skuffet. Min rolle var jo veldig sørgelig! Så jeg sa nei. Og det angrer jeg.....

- Hvilken rolle snakker du om?

- Hovedrollen i «Fanny og Alexander». Hun trekker på skuldrene. - Men, du. Nå må vi snakke om noe morsommere. Vær så snill, ikke gjør dette til et slikt nitrist intervju med en alkoholisert abortdame som angrer.

Nitrist og gravalvorlig. Hele sin karriere har Liv Ullmann slitt med stempelet. Eller «hulkediva», som hun sjøl kaller det. Ifølge henne selv kunne det ikke stemt dårligere med virkeligheten.

- Jeg er veldig glad i practical jokes, sier hun, og forteller om den gang hun lurte skuespillerkollega Erland Josephson trill rundt. Filmfestivalen i Cannes var godt i gang, på restauranten til luksuriøse Hotel Martinez satt stjerner fra begge sider av Atlanteren og solte seg i hverandres glans. Ullmann og Bibi Andersson satt på ett bord, litt lenger borte satt Josephson, Ingrid Thulin og hennes mann Harry Schein, og enda litt lenger borte satt den greske skjønnheten Melina Mercouri sammen med sin ektemann. Da var det Ullmann og Andersson fikk ideen: Hva med å sende en beskjed til Josephson som liksom skulle være fra Mercouri?

- Vi skrev at hun syntes hans filmer var helt fantastiske, at hun hadde elsket ham i lang tid, og nå ville hun fryktelig gjerne møte ham. «Kan du gi meg et tegn hvis du har anledning til å møte meg senere i aften?», skrev vi. Så fikk vi kelneren til å overlevere beskjeden til Erland. Åh, det var helt fantastisk! Jeg ler bare jeg tenker på det! Der satt vi på orkesterplass og så Erland få brevet, lese det og bli helt knallrød i toppen!

Ullmann trekker pusten.

- Men det ble enda bedre, for like etter reiste Mercouri og mannen hennes seg - og stoppet opp foran bordet til Erland! Det viste seg at hun kjente både Thulin og Schein. Erland, stakkars, reiste seg og begynte å gjøre rare ting. Så lente han seg fram og hvisket «Not tonight, but tomorrow» i øret til Mercouri. Hun så bare undrende på ham. Åh! Det var fantastisk. Ha-ha-ha!

- Syntes Josephson det var morsomt?

Ullmann tørker øynene.

- Nei, men det syntes vi!

«I never miss a Liv Ullmann musical», utbrøt Bette Midler giftig, og kritikerne var ikke nådige da «I Remember Mama» hadde premiere i 1979. Det var Broadwaylegenden og komponisten Richard Rodgers? siste musikal, og ble møtt med en blanding av forventning - og skepsis. Liv Ullmann? God skuespiller, ja visst, men kunne hun synge? Og danse?

-Det gikk bra på prøvene med piano, men da orkesteret kom, kjente jeg ikke igjen sangene mine. Og det var ganske mange, Rodgers skrev sju soloer for meg. Hver eneste kveld sto han i kulissene og smilte oppmuntrende. Han var et usedvanlig sjenerøst menneske. Prøveperioden var dramatisk. Tekstforfatteren ble bedt om å gå, og regissører kom og gikk. På veien mot Broadwaypremieren ble det også gjort endringer i ensemblet. Men Ullmann holdt stand.

- Nei, de kunne ikke sparke meg, siden jeg var stjernen. Ha-ha. Danserne visste at jeg ikke kunne danse, så de liksom holdt meg oppe og lot meg strekke litt på beina. Jo, det var masse å le av. Samtidig var det en av de fineste teateroppsetningene jeg har vært med på, fordi vi kom hverandre så nære. Mange av dem jeg møtte den gangen, har jeg kontakt med ennå.

- Angrer du på at du takket ja til rollen?

- Hvorfor skulle jeg det? Det var jo fantastisk morsomt. Og selv om kritikkene ikke var de beste, var det enormt lærerikt. Så i min bok var det ikke en fiasko. Det samme gjelder filmmusikalen «Lost Horizon», som stadig dukker opp på lister over tidenes verste filmer. Å jobbe sammen med størrelser som Peter Finch, John Gielgud og Charles Boyer var helt fantastisk! Jo, det var vel verd det, selv om resultatet ikke ble så vellykket som man kanskje skulle ønsket.

- Er du blitt flinkere til å takke nei med åra?

- Ja. Jeg takket nei til en gjesterolle i tv-serien «Sex og singelliv». De ville gjerne ha meg, men jeg svarte dem kontant: «Dere vet ikke hvordan jeg ser ut nå». Så fikk jeg tilbud om å være med i «Ocean?s 12». Steven Soderbergh ringte og sa at han hadde skrevet en rolle spesielt for meg. Jeg ble veldig glad, men da jeg forsto at jeg skulle spille en kvinne George Clooney skrøt av å ha tilbrakt en natt med, en kvinne han ikke kunne glemme, bestemte jeg meg. Jeg så for meg scenen der jeg kom av flyet og møtte Soderbergh og Clooney, så for meg ansiktsuttrykkene deres når jeg, slik jeg ser ut i dag, møtte dem. For å unngå den pinlige situasjonen, valgte jeg å si nei. Men jeg ble utrolig smigret!

Liv Ullmann gjorde comeback som teaterskuespiller i 2010 med Eugene O?Neills «Lang dags ferd mot natt». Riksteaterets turné ble rene triumfferden, med smekkfulle hus hele veien. Men nå er det slutt. Nå er hun godt inne i et nytt og så langt svært suksessrikt kapittel i sin karriere: Teaterinstruktøren Liv Ullmann. Det tok for alvor av i 2009, da skuespiller Cate Blanchett hyret henne til å sette opp Tennessee Williams? «En sporvogn til Begjær» i Sydney. Forestillingen ble så flyttet til Washington og New York, og var en dundrende suksess. For Ullmann resulterte det i nye tilbud. Ett av dem kom fra svært overraskende hold: Regi på musikeren John Mellencamps og selveste Stephen Kings nyskrevne musikal «Ghost Brothers of Darkland County».

- Det hørtes utrolig spennende ut, men jeg var usikker. Og så likte jeg ikke slutten. «Hvis du ikke vil at djevelen skal vinne til slutt, kan vi godt endre på det», sa King. Ha-ha-ha! Tenk det! At selveste Stephen King, amerikansk litteraturs skrekk-konge, gikk med på å la det gode vinne, gjorde at jeg følte meg utrolig mektig! Men jeg skjønte etter en stund at dette var en verden som var helt fremmed for meg. For første gang i mitt liv klarte jeg å si til meg sjøl: Dette her klarer du ikke. Her er du rett og slett ikke god nok.

- Men nå skal du tilbake til Broadway?

Ullmann nikker fornøyd.

- Ja, nå skal jeg tilbake til Broadway. Men ikke med en musikal. Med «Et dukkehjem».
Ullmann kan ikke gå ut med detaljer om rollebesetning ennå, men hun svarer bekreftende på at det blir en stjernespekket oppsetning. Det må til for å dra publikum. Men før det skal hun sette opp Tsjekhov på Nationaltheatret, og så skal hun til Irland for å regissere en engelskspråklig filmversjon av Strindbergs «Frk. Julie». Mens de fleste av hennes kaliber og alder har mer enn nok med å hvile på sine laurbær, gjør Ullmann sitt for å holde liv i diverse flyselskap med en smekkfull avtalebok i håndbagasjen.

- Sliten? Nei! Det er helt fantastisk. Eventyrlig! Men tenk deg det, å få jobbe med Tsjekhov, Strindberg og Ibsen på rekke og rad. Tenk å få avslutte en karriere på en slik måte.

- Å ja, så du skal gi deg etter det?

Ullmann smiler lurt.
- Nei. Jeg har noen flere prosjekter på gang. Og så vil jeg fryktelig gjerne skrive ei bok til. Det er mye annet jeg har lyst til også, men i min alder må man prioritere.

- Det er skrevet og sagt mye om at du føler deg lite verdsatt i Norge. Hvordan er det i dag?

- Nå føler jeg veldig lite jantelov. Se bare på produksjonen av «Frk. Julie». Der står Norge for en stor del av finansieringen. Etter at den planlagte filmversjonen av «Et dukkehjem» ikke ble noe av for fem år siden, var jeg engstelig for å møte den konsulenten fra filminstituttet. Men så viser det seg at denne konsulenten er en utrolig klok mann!

- Klok?

- Ja, ha ba meg om å ikke forandre på noen ting! Ha-ha-ha! Ullmann svelger det siste hikstet. - Helt alvorlig, han er en klok mann og det er et bra manuskript.

En eventyrlig karriere, ingen tvil om det. Som eneste norske skuespiller er hun Oscar-nominert, ikke én, men to ganger, og hun har mottatt en rekke andre priser for sine filmer, både som skuespiller og regissør. Det er ingen andre med norsk pass som kan vise til noe som er i nærheten av å likne. Per i dag har hun fire forskjellige adresser, tre i USA og en i Oslo.

- Oslo er hjemme. Det er der jeg har favoritt-tekoppen min. Jeg er hundre prosent norsk. At jeg nå skal sette opp «Onkel Vanja» på Nationaltheatret, at jeg har en legitim grunn til å være i Oslo lenge, er helt fantastisk. Det er jo også her familien min bor.

- Hvordan er det å se din datter Linn gjøre så stor suksess som forfatter?

- Hennes far hadde også ambisjoner om å bli forfatter, men jeg må si at hans datter går ham en god gang. Men.....
Ullmann tenker seg om.

- Du skjønner, jeg har lovet Linn, jeg mener: min datter, å ikke snakke om henne i intervjuer. Men jeg er så stolt av henne! Vi spøkte med at jeg en gang kom til å bli møtt av spørsmål om jeg var moren til forfatteren Linn Ullmann. Og det har hendt! De gangene det har skjedd er jeg blitt så stolt og glad, for hun er virkelig en god forfatter. Men jeg har, som sagt, lovet å ikke snakke om henne. Det skal du forresten være glad for. For hvis jeg hadde fått lov til det, ville ikke dette intervjuet handlet om mye annet.

- Du er 73 på papiret. Hvor gammel er du inni hodet ditt?

- Da jeg så «Liv & Ingmar» tenkte jeg at det måtte være noe feil med fotografen. Så tenkte jeg at hun som sminket meg før opptakene gjorde noe helt galt. For det er ikke mulig! Jeg ser da ikke sånn ut? Jeg fatter det ikke, for inni hodet mitt er jeg mye yngre. Kanskje tretten eller tjue år.

- Du er fremdeles sprek?

- Jeg er ikke noe utpreget friluftsmenneske, men kan gå på den høyeste topp uten problemer.
Ullmann tenker seg om.

- Men 73 er ikke hva mange tror. Jeg trodde det ikke helt selv. Jeg husker en venninne av meg giftet seg da hun var rundt seksti, og jeg spurte henne: «Har dere sex?». Da hun svarte bekreftende, ble jeg veldig overrasket. Og hun var bare seksti! Nei, vi ser på alder helt annerledes når vi er selv er yngre.

- Er du fornøyd med livet ditt så langt?
- Å ja. Tenk på alt jeg har fått være med på! Det har vært et eventyrlig liv og.....
Ullmann avbryter seg sjøl.

- Nei, det blir feil. Det er et eventyrlig liv. 
John Arne Markussen

Velkommen til debatt
Tusen takk for at du ønsker å delta i vårt kommentarfelt.
Vi holder imidlertid nå stengt. Dette gjør vi for at moderatorene våre skal kunne ha raskere responstid i debattfeltenes åpningstid.
Åpningstiden er hverdager fra 10:00 til 20:00.

Med vennlig hilsen John Arne Markussen, sjefredaktør