ANMELDELSE: Peter Wessel, Kåre Svalastoga og Ivana Lucic utgjør en hemmelig gruppe spesialsoldater som går under navnet Fredsduene. De blir sendt til Dubai for å treffe en iransk avhopper som har informasjon om noen raketter som skal brukes i et angrep på de norske styrkene i Afghanistan. Fra Dubai forflytter historien seg til Afghanistan, der det meste av handlingen utspiller seg.

Fredsduene får det tilsynelatende umulige oppdraget å lokalisere og uskadeliggjøre rakettene. Tiden de har til disposisjon er nervepirrende knapp.  

Like god med begge bein

Thrillere skrives påfallende ofte av forfatterne som har minst én åpenbar svakhet. Ofte har de den militærfaglige kompetansen, den politiske oversikten eller de praktiske erfaringene, men de mangler skriveferdighetene, det som skal til for å omsette historien til litteratur.

Det gjør ikke Aslak Nore. Han skriver like godt som han tenker.

Etterretning er en paranoid virksomhet, der man ikke kan stole på noen, ikke en gang ens nærmeste allierte. Når den i tillegg foregår i et land som Afghanistan, blir kaoset komplett. «En norsk spion» er spekket med informasjon om og refleksjoner rundt det norske forsvarets engasjement i regionen. Likevel klarer Nore å fortelle sin historie uten at leseren faller av lasset. Jeg tror mye av årsaken ligger i hans valg av fortellerstemme.  

Thriller noir

De fleste thrillere har en allvitende forteller. Aslak Nore har valgt motsatt strategi.

«En norsk spion» er en ren jeg-fortelling. Perspektivet ligger hele tiden hos hovedpersonen, Peter Wessel. Det tvinger forfatteren til å filtrere all militærteknisk informasjon gjennom ham, noe som gjør at den oppleves som en mye mer naturlig del av fortellingen enn hva som ofte er tilfellet i denne typen romaner. Dessuten skaper det en stemning i teksten som minner om den man finner i hos de store amerikanske krimforfatterne og deres lurvete helter.

Å gå løs på dette formidable stoffet er i seg selv modig gjort. Når resultatet er blitt noe så sjeldent som en klok thriller, er det grunn til å la seg imponere.

Det er fristende å si det samme til forfatteren som han lar Admiralen, Fredsduenes øverstkommanderende, si når han rekrutterer Peter Wessel til tjenesten: Du virker å besitte en sjelden kombinasjon av hjerne og baller, gutt. Ta vare på det.