ANMELDELSE: «Jeg kjente meg igjen, jeg var den jeg hadde pleid å være. Men aldri hadde jeg trodd at jeg skulle komme hit. Hyttene var lagd av tørre kvister, kumøkk og leire. Det fantes ikke dører som kunne lukkes, det var bare å gå rett inn.»  

Forfatteren og forlagsredaktøren Geir Gulliksen befinner seg på ukjent mark i sin nye bok. Han har reist til en afrikansk landsby i to uker for et reisestipend han har mottatt fra misjonærorganisasjonen Digni.  

Hvite manns byrde

Å være hvit europeer på gratis "inspirasjonstur" i et fattig land gir Gulliksen, naturlig nok, en slags skyldfølelse. Han blir veldig opptatt av hvordan han oppfattes og bruker for eksempel lang tid på å finne ut hva han skal ha på seg for å gi riktig førsteinntrykk. Et større i-landsproblem i møte med et jegersamfunn kan vel knapt tenkes.  

De andres historie

Parallelt med disse egne erfaringene og tankene skriver han inn en historie om noen av dem han treffer, som den gamle kvinnen Senewa, gjeteren David Ole og den intelligente jenta Naisoi. Hun skal få gå videre på skolen og har ikke blitt omskåret. Men også i disse delene er Gulliksen klart til stede i teksten og stiller metaspørsmål ved det han forteller: «Kan det ha vært sånn?»  

Relasjoner

Som så ofte i Gulliksens prosa handler «Bøyde knær» mye om relasjoner, om det å være kvinne og mann, og om det å gi seg hen og elske noen. Selv om han som hvit mann er smertelig klar over sin kolonialistiske arveskyld prøver han å finne forbindingspunkter til dem han treffer: 
«Men jeg kjente meg igjen, jeg var ubekvem og lett å fornærme, og slik trodde jeg vi lignet litt på hverandre, hun som het Senewa og jeg.»    

Sett fra Norge

Hendelser hjemme i Norge og hans eget følelsesliv blir viet mye plass, og han trekker interessante paralleller mellom bestemorens oppvekst på en gård på landet og forholdene på den afrikanske landsbygda.
Andre ganger er ikke parallellene like åpenbare, som for eksempel nå han ser likheter mellom seg selv og sin evne til å «gi meg selv bort uten å gå til grunne av det» og den ufrivillig gravide Naisoi:

 «Jeg tenkte på Naisoi, at hun lot seg bli skjært i, lot seg bli giftet bort, underordnet seg og valgte å vokse i skyggen. At hun lignet på meg, at jeg lignet på henne.»  

I slike passasjer faller jeg av den broen Gulliksen prøver å bygge mellom seg selv og "de i Afrika". (Vi får nemlig aldri vite hvilket land han reiser til, som om "Afrika" er et land i seg selv.)
Gulliksen ønsker så sterkt å forstå de menneskene han dikter om, at han ender opp med å skygge for dem, og for det som kunne blitt en veldig god historie.