ANMELDELSE: Han morer seg åpenbart stort, Jo Nesbø, i sin siste fortelling om den dels skurkaktige oppfinneren Doktor Proktor og hans to kumphaner. Intet mindre enn Norges gullbeholdning blir stjålet.

Det er riktignok kun èn gullbarre igjen. Resten har i all hemmelighet blitt brukt til nordmenns tannplomberinger etter det store i tannpineåret 1972.Tyveriet er katastrofalt for Norge, og bandittene er ikke hvemsomhelst.

Det vil si — de tre britiske småskurkene er ikke så farlige. Deres mor derimot, er kjent som det verste som har skjedd London siden den store pesten i 1665. Hun får Norges nokså skrale etterretningsvesen Secret Garden til å skjelve i buksene. De eneste som kan redde Norge fra total kollaps er trekløveret Bulle, Lisa og doktor Proktor.

Dette er fjerde bok i Jo Nesbøs suksessrike barnebokserie om bittelille, frekke og modige Bulle, snusfornuftige og kloke Lisa og den utrolig høye, utrolig tynne og utrolig oppfinnsomme Proktor.

Han har mye på lager i kampen mot ondskapen. Blant annet en genial multilingvistisk pille, og prompepulveret selvsagt, som blir redningen også i denne boka.

Plottene blir større og mer elleville for hver bok. Her har det James Bondske dimensjoner, med Proktor som en slags Q.Ikke bare Norges, men hele verdensøkonomien står på spill. Småskurkenes oppdragsgiver er verdens rikeste mann, Maksimov Rublov. En riv ruskende gal russer (de får nå alltid skylda).

Jo Nesbø har lekt seg i denne boka, som er lagt til London og britisk arbeiderklasse, og der fotball etter hvert blir sentralt — med Unnar Sol Sjerl som helt.

De mest fantastiske skikkelser dukker opp. Min favoritt er skurkenes enorme, onde og heslige mor. Hun er åpenbart inspirert, nesten rappa, av Roald Dahl. De inntil vanvidd overdimensjonerte i skikkelsene, forsterkes av Dybvigs enkle og karakteristiske blyanttegninger. Forlaget må ha tatt spanderbuksene på, for boka glimrer bokstavelig talt med sitt fantastiske gullskimrende cover.

Som i de andre bøkene står ordspillene i kø. Visse steder kommer de så tett at de hemmer driven i fortellingen, selv om denne somlingen nok er bevisst fra Nesbøs side.

Han bryter stadig inn og liksom erter leserne med eksempelvis; «Her er det såpass spennende at det sikkert virker helt idiotisk å avslutte dette kapittelet, men det er akkurat det jeg har tenkt å gjøre.»

Men veien er kort fra ellevill og fantastisk barnebok til intern parodi på en action-thriller, og i denne boka er Nesbø farlig nær det siste.

Vel mange av ordspillene vil gå barn hus forbi, eksempelvis henvisninger til rikingene Olav Kron, Steinrik Hagen og Skillinge Røkke. Nesbø burde kanskje holde seg selv i ørene i neste bok, så ikke barna — som dette vel er ment for - faller helt av lasset.

At han har det morsomt selv, er det ingen tvil om.