BOK: Minst 20 bøker av den østerrikske forfatteren Thomas Bernhard (1931-1989) er utgitt på norsk, de aller fleste av dem forbilledlig oversatt av Sverre Dahl. Bernhard har utvilsomt hatt en uoverskuelig innflytelse på en del framtredende norske forfattere, med sin beske, ironiske stil og sine lange, rødglødende formuleringer, fulle av megetsigende innskudd og bisetninger.

Bernhards arsenal synes aldri å ta slutt. For ikke lenge siden kom den etterlatte boka «Mine priser», og nå kommer en samling på fire noveller som opprinnelig ble publisert i 1982- 1983.

Disse historiene føyer seg uanstrengt inn i forfatterskapet, mettet som de er av glitrende satire, mørk humor og formidable overdrivelser. En sint mann? Ja, men en forfatter som samtidig er fylt av humorens nådegave.

Goethes dødsleie

Novellen som har gitt boka tittel, er den mest merkverdige. Her møter vi Johann Wolfgang von Goethe på dødsleiet, omgitt av blant andre dikteren og vennen Johann Peter Eckermann (som han brått bryter med), litteraturhistorikeren Friedrich Wilhelm Riemer, en tjenerfigur ved navn Kräuter og novellens jeg-person, som formidler begivenhetene. Og de er ikke snaue.

Goethe forlanger å få møte sitt store idol, ja et menneske han betrakter som sin likemann, før han dør. Denne personen er ingen ringere enn den østerrikske filosofen Ludwig Wittgenstein. Han levde som kjent lenge etter at Goethe var død, et absurd innslag som Bernhard benytter til å få handlingen til å dirre av humor.

Spesielt avslutningen av historien er et påfunn med brodd mot selvhøytidelighet og løgn.

Roen i fjellet

De tre andre historiene er gjennomsyret av velkjente Bernhard-temaer. Dikteren legger velopplagt ut på det ene felttoget etter det andre mot kulturfiendtlighet og autoritær dumskap. I historien «Gjensyn» går han løs på den østerrikske familiestrukturen, der barn blir tresket av sinnssvake nasjonaltradisjoner og tvunget ut for å finne den store roen ute i fjellene, iført avsindige kostymer.

Når foreldrene ikke finner den forventede avkoblingen, legger de skylda på ungene. Alt som mislykkes går i det hele tatt utover barnet, med hogg, skjenn og stokkeslag.

Spesielt mødrene er aktive: «Fedrene gir mødrene frie tøyler i deres tilintetgjørelsesvanvidd og rører seg ikke». Humoren ligger i overdrivelsen, som samtidig treffer hardt og nådeløst.

Piano i Mosjøen

Ingen slipper unna, heller ikke Norge, som i den siste novellen, «Gått opp i flammer», får noen bemerkninger å godte seg over: «Oslo er en kjedelig by og menneskene der er åndløse, fullstendig uinteressante, som muligens alle nordmenn...».

Han harselerer videre over den typisk norsk hunderasen elghunden, over den dårlige maten, over ustemte pianoer i Mosjøen som innbød til «den mest perverse av alle pianomuligheter» og den «nederdrektige» kunstsmaken. Norge er «et fullstendig ufilosofisk land, der enhver form for tenkning kveles på kortest mulig tid».

Men dette er for lommerusk å regne i forhold til hva østerrikerne får gjennomgå noen linjer seinere. Formuleringene er såpass saftige at de kaller på latteren, men det er en latter som i sitt blodige alvor lett setter seg fast i halsen.