Les intervju med Carmona-Alvarez her.

ANMELDELSE: I midten av Pedro Carmona-Alvarez' nye bok står katastrofen. På hver sin side av den brekker både boka og karakterenes liv i to. Før og etter ulykken. Den som tok med seg to av søstrene og gjorde dem til fortid - lenge før den tredje søsteren var noe annet enn framtid. Etterpå er de tre alltid uunngåelig sammen på et vis, alltid til stede. Samtidig som de aldri, aldri egentlig kan være til stede sammen.

Mot slutten av romanen oppdager faren til de tre jentene, Johnny, noen bilder i en ramme hos foreldrene sine, «et bilde av Ann og Vera og et av Marita, som i dette livet deler ramme, som i det fotografiske livet står side om side; kroppene deres likner, øynene, hendene, og så må han se vekk og det hjelper ikke å se vekk og så går han ut av rommet og lukker igjen døra».


Hvem forteller?
På sett og vis er det umulige ved selve tida temaet for «Og været skiftet og det ble sommer og så videre»: fortidas knusende nærvær og fravær i nåtida; den konstante og umulige sammenfiltringen av det usamtidige og det samtidige.

Men hvordan formidle sånt i en roman?

Deler av boka er lagt i munnen på den yngste datteren Marita. Hun likner en hel haug med sårede ungdomsfortellere fra andre bøker, men stemmen hennes har likevel et distinkt nærvær. I bitene av boka som utspiller seg før Marita ble født (mens Johnny og Kari ennå hadde to døtre som het Vera og Ann, ennå var et lykkelig par i New Jersey på slutten av 1950-tallet) eller mens hun er liten, sklir teksten imidlertid over mot en allvitende fortellerstemme.

Da synker temperaturen - i tillegg til at boka henfaller til den litt Krøniken-aktige overtydeligheten som preger mange norske romaner når de skal skrive om historien.

Umusikalsk
Motsetningene i fortellerstilen gjør dessverre «Og været skiftet og det ble sommer og så videre» til en litt umusikalsk roman, tross all musikken den er fylt av. Som lesere blir vi for ofte stående utenfor og være vitne til tragedien.

Først i samtalen mellom Marita og faren som avslutter boka kan vi for alvor merke den svarte og vakre sødmen som synger innerst i teksten. Men det er litt for seint til å gjøre denne romanen vellykket.