ANMELDELSE: Bjørn Bottolvs utgir sine bøker på Kolon forlag, som er kjent for et lite, men kresent utvalg titler.

Hans åttende kriminalroman er på 223 sider, noe som i vår tid utgjør omtrent den plassen krimforfattere flest trenger til å sette handlingen og introdusere sine mange karakterer. Da er Bottolvs allerede ferdig med sin historie.

Han går rett på sak og lar seg ikke friste av digresjoner eller unødvendig staffasje. Den mest nærliggende å sammenligne med er kanskje Jørgen Gunnerud, som kommer ut på samme forlag.  


Realist
Som Gunneruds, kjennetegnes Bottolvs kriminalromaner av en fåmælt, hverdagslig prosa og et plott som er strukturert og utviklet med det mål for øyet å gi et sannferdig bilde av virkeligheten.

Det siste innebærer flere ting, blant annet at historiene sjelden er særlig spektakulære. Det er ikke «Etter den søte kløe», heller.

Den patruljerende politimannen Jo Kaasa ved Majorstuen politikammer er førstemann på et åsted i Sørkedalen der en død mann blir funnet i en flomstor bekk. I en hytte like ved finner Kaasa og makkeren Gunnar Sletten nok en død mann. Det eneste sporet de har er noen en håndfull spiker i avdødes lomme.  


Å være politimann
Bottolvs har selv vært politimann i en årrekke, og det merkes i hans hovedperson.

Kaasa er ikke engang etterforsker, bare en vanlig patruljerende politimann som til daglig tar seg av butikktyver, trafikkbøller, blottere og fulle folk. Ikke er han særlig modig heller. Stilt overfor truende situasjoner skjelver Kaasa i buksene og kjenner pulsen banke i ørene. Men han er nysgjerrig og rettskaffen og gir seg ikke.

Jo Kaasa er ikke like fremoverlent som mange av sine fiksjonelle kollegaer. Der de løper rett fram, går Kaasa i ring. En konsekvens er at intrigen går litt på tomgang i den siste halvdelen av historien. Den kunne tjent på en ekstra omdreining eller to, men at den ikke har det har antakelig å gjøre med forfatterens behov for å holde seg tett opp til virkeligheten.

«Etter den søte kløe» anbefales til alle som ønsker å utvide sitt kjennskap til norsk samtidskrim. Til tross for — eller kanskje på grunn av - få ord og nøkterne beskrivelser er den blitt en stemningsfull roman og en god leseopplevelse. 

Anmeldelsen sto på trykk i Dagbladet 17.09.2012.