ANMELDELSE: Den drevne dikteren Salman Rushdie går rett på sak og iscenesetter dramaet effektivt med innledende prolog. En BBC-reporter ringer hjem.

«Hvordan kjennes det», spør hun «å vite at du nettopp er dømt til døden av ayatolla Khomeini?».

DET VAR EN SOLLYS DAG i London, som mørknet da Rushdie barrikaderte dørene og trakk for gardinene. Det var 14. februar 1989, det var valentinsdagen, og han tenkte at ekteskapet med Marianne Wiggins hadde vært en feiltakelse. Seinere ser han tv-bilder av store folkemasser som toger gjennom Teherans gater med plakater som viser ansiktet hans med øyne stukket ut som i filmen «Fuglene», og han tenker at imamen i Iran var blitt et monster med diger kjeft som åt sin egen revolusjon.

«Joseph Anton» er den kryptiske tittelen på en 650 siders bok som lanseres i dag, der Rushdie for første gang forteller detaljert og åpent om år på flukt for fanatiske muslimer som var lovet en stadig stigende pris for å ta ham av dage.

I 2001 var summen kommet opp i to millioner dollar, pluss omkostninger.

DET ER BLITT en tidvis absurd historie om et undergrunnsliv i stadig oppbrudd — forflytting til nye dekkleiligheter, til landsens hytter eller små vertshus, med det blasfemiske svinets vedvarende angst for å bli oppdaget.

Dessuten får vi som bonus noen fornøyelige innsideglimt i Special Branch og andre politienheter som skal vokte forfatterens liv; det er jordnære karer som Feite Jack, overbetjent Stan og Sammy, som blir avslørt som bigamist.

Jo, livet blir besværlig for Salman Rushdie, alias Joseph Anton, dekknavnet han nå skal leve under og som er sammensatt av to av yndlingsforfatterne hans: Joseph Conrad og Anton Tsjekhov. Vil Joseph Anton tåle presset, eller vil han «tørne helt»? Som det står på side 218 i boka som er både biografi og bekjennelsesskrift.

OPPE I ALT virvaret (ikke like morsomt å måtte gjemme seg på toalettet hver gang vaskehjelpen kommer) skal Salman Rushdie ikke bare overleve, men også leve uten å miste forstanden; han skal skilles og gifte seg på ny — og bli far til en ny sønn. Bøker skal også skrives, mot mange odds.

For det var jo livsfarlig å ha noe med denne mannen å gjøre. Fatwaen var ikke tomt snakk om «gjengjeldelsens svarte pil» fra en gammel mann i Teheran som aldri hadde lest «De sataniske vers».

Fatwaen var en reell trussel, først og fremst fra en høyst oppegående avdeling innen den iranske etterretningstjenesten, som i flere år skulle sende drapsmenn for å utføre Khomeinis ordre.

Men også andre været blod. I Pakistan ville parlamentarikere sende likvideringspatruljer til Storbritannia. Og da Den norske Forfatterforening ville invitere Rushdie som hedersgjest ved en konferanse i Stavanger, sa lederen i byens muslimske forening, Ibrahim Yildiz, at dersom Rushdie kom til byen ville han bli drept: «Hvis jeg kan finne våpnene og få en anledning til det, lar jeg ham ikke slippe unna». Sølvskjegget hagenisse er Rushdies betegnelse på denne mennesketypen.

Men Rushdie minner også om at det var muslimer som tok ham i forsvar, som mullaen i Belgia, ved å minne om at det var ytringsfrihet i Europa. Mullaen ble drept av sine egne. Alt dette på grunn av fatwaen, «den guddommelige befaling om å steine djevelen til døde», denne fatwaen som skulle bli gjentatt hver valentinsdag i så altfor mange år.

RUSHDIE NEVNER at han på femårsdagen for dødsdommen fikk støtte av kulturminister Åse Kleveland. Hun lovet å «styrke innsatsen» og ville kreve at «fatwaen blir tilbakekalt». Men fra den hellige byen Qom lød fremdeles ekkoet: Fatwaen skal vare i ti tusen år. Det var i hvert fall en klar norsk stillingstaken. Det var det ikke hos Svenska Akademien, som foruten å utdele Nobelprisen, nå også ble berømt for å nekte å fordømme fatwaen. Stolen til Kerstin Ekman, en av «De Aderton», sto tom etter denne miseren.

Var Salman Rushdie en sta og steil forfatter som mest var opptatt av sin egen berømmelse og bankkonto? Nei. Mistet han aldri motet, vek han aldri tilbake? Jo. I desember 1990 forsøkte han å inngå et kompromiss med sine forfølgere, men innså snart sin fryktelige feiltakelse; han hadde slukt et agn og sprellet nå på kroken som muslim light. Imamene bak forhandlingene syntes nemlig ikke at forfatteren var en sann muslim, ettersom han ikke ville trekke tilbake «De sataniske vers».

Rushdie omtaler denne tiden som tilværelsens nullpunkt. Nå fulgte noen dramatiske begivenheter i rask rekkefølge.

Rushdies italienske oversetter ble knivstukket i halsen og såret, deretter rammet den svarte hevnpila Hitoshi, Rushdies japanske oversetter, han ble knivstukket og drept.

NÅ NÆRMER VI OSS Dagaliveien og attentatet mot William Nygaard. Rushdie beskriver Nygaard som sin mest synlige forlegger i Europa. De to hadde møtt hverandre på Aschehougs hagefest 1992. 11. oktober året etter ble Nygaard skutt og livsfarlig skadet utenfor sitt hjem. Noen hadde sett en mann «med mørk, stygg hud» løpe bort.

«En forferdelig ulykke rammet igjen», skriver Rushdie. Han omtaler drapsforsøket over to sider i biografien: William Nygaard hadde fått de tre dumdumkulene .44 («noen digre svin») som var tiltenkt ham, Salman Rushdie, og han er skyldbetynget for det som skjedde.

Han insisterer på å ringe sykehuset, han vil unnskylde seg overfor sin venn William som ennå er svak og hiver etter pusten, og får svar:

«Du vet det, Salman, jeg er et voksent menneske og da jeg sa ja til å utgi 'Sataniske vers' skjønte jeg at det var forbundet med risiko, og den risikoen tok jeg» ... «En ting til», sa William. «Jeg har akkurat bestilt et stort nytt opplag».

Han omtaler William Nygaard som en stor forlegger. «Den gamle skihopperen hadde holdt seg i god form, og det reddet livet hans». Da fatwaen hadde bestått i nesten 2000 dager, reiste Rushdie til Norge for å møte William Nygaard som nå var på bedringens vei. Rushdie skriver at han ga sin norsk forlegger «en god klem».

HELE TIDA HÅPET Rushdie at verdens ledende politikere skulle øve avgjørende press mot Teheran. Forfatteren av «De sataniske vers» er forbausende servil i omtalen av Bill Clinton og lar USAs president åpenbare seg som guden for alle store ting. Blant de mange dignitærer og celebriteter han får møte (han må selvsagt alltid ha tillatelse fra en hærskare sikkerhetsfolk) er også Margaret Thatcher, som Rushdie tegner gir et lite flatterende miniportrett av: Selv om Storbritannia for lengst har brutt de diplomatiske forbindelsene med Iran, er Jernladyen underlig avvisende — samtidig som hun insisterer på å virke imøtekommende.

Ellers har Rushdie mange intellektuelle støttespillere, som den utadvendte Harold Pinter og den sky Thomas Pynchon. Blant fiendene er Roald Dahl («den digre, uvennlige branden») og John le Carré («Rushdie er et eksempel på kulturell intoleranse som gir seg ut for å være ytringsfrihet»).

ETTER ÅRTUSENSKIFTET kan Rushdie bevege seg mer fritt. Og det var et stort øyeblikk da han 27. mars 2002 fikk vite at trusselnivået var blitt så lavt at politibeskyttelsen kunne trekkes tilbake. Mr. Joseph Anton gikk stille bort uten at noen sørget. Nå entrer Mr. Salman Rushdie scenen. Han kan endelig vise seg i fullt dagslys. Og vil plukke all pynten på juletreet samtidig.

Siste del av selvbiografien forfaller til namedropping blant jetsettet i Los Angeles. Pinligst er det når Rushdie, som pompøst ego — og kanskje inspirert av sin nye modellkone Padama Lakshmi (den tredje siden valentinsdagen 14. februar 1989) — tror han er blitt filmstjerne.

Slik måtte det kanskje gå når mannen fra Bombay i fatwaens tid krysser Place de la Concorde i pansret bil og oppdager at halve Paris er avsperret for hans skyld. Mens drømmen er å sitte ubemerket ved et lite bord på fortauskafeen.