Brad Mehldau Trio covrer Hendrix, Wenche Gausdal covrer samba- og bossaheltene.
BRAD MEHLDAU TRIO: Suverene coverlåter fra Sonny Rollins til Jimi Hendrix.
«Where Do You Start»
- Artist: Brad Mehldau Trio
- Plateselskap: Nonesuch/Warner
MICHAEL FORMANEK: Musikk med motstand fra bassdrevet kvartett
«Small Places»
- Artist: Michael Formanek
- Plateselskap: ECM/Musikkoperatørene
MARC JOHNSON/ELIANE ELIAS: Swingende ektepar med swingende venner
«Swept Away»
- Artist: Marc Johnson/Eliane Elias
- Plateselskap: ECM/Musikkoperatørene
WENCHE GAUSDAL: Stilsikker og glad Brasil-utflukt.
«Alegria»
- Artist: Wenche Gausdal
- Plateselskap: Losen/Musikklosen
ALBUM: Bare et halvt år etter det glitrende originallåtalbumet «Ode» kommer Brad Mehldau Trio med «Where Do You Start», coverlåter fra de samme studiorundene i 2008/11.
DEN pianodrevne trioen byr stadig på førsteklasses traktement. Fra jazzhylla serveres «Brownie Speaks» og «Airegin» med virtuos handlekraft, og latinlåtene «Samba e Amor» og «Aquelas Coisas Todas» er også sine synkoper verdt.
Likevel er det poplåtene som tar kaka, og da spesielt «Hey Joe» (kjent fra en annen trio!), «Baby Plays Around» (Elvis Costello) og «Time Has Told Me» (Nick Drake).
Mehldau holder seg nær melodiene og trioen polerer enkelheten med lojalitet overfor både romantisk og dramatisk innhold. Stort vakrere enn her kan dessuten ikke Johnny Mandels avsluttende tittellåt gjøres, og det er et faktum, ikke en påstand.
EN annen amerikansk pianist, Craig Taborn, viser også klasse, men denne gang som «sideman» i kvartetten til bassisten Michael Formanek på hans «Small Places». Altsaksofonist Tim Berne og trommeslager Gerald Cleaver utgjør resten av bandet som leverte en god ECM-debut for to år siden med «The Rub And Spare Change» og som her er tilbake med flere Formanek-komposisjoner i utkanten av vanlig tonalitet.
Skillene mellom improvisert og notediktert musisering er ikke åpenbare i Formaneks kvartettunivers.
Ikke er det spesielt plystrevennlig, heller, men til gjengjeld virker de fire musikerne så samkjørte at en annen form for tilgjengelighet og appell enn via tilvante parametre åpner seg i energistrømmen.
EKTEPARET Marc Johnson og Eliane Elias samarbeidet nært om Johnsons 2005-album «Shades of Jade» og fortsetter nå på «Swept Away», der begge har levert komposisjoner og ikke minst spiller dem på utsøkt vis.
Den amerikanske bassisten og den brasilfødte pianisten med stor solokarriere i USA har også denne gang alliert seg med saksofonist Joe Lovano og trommeslager Joey Baron, og selv om det handler om originallåter, er uttrykket solid forankret i amerikansk standardtradisjon: enten sensuelt lekende, dovent drømmende eller ivrig og energisk, men alltid melodiøst og swingende. Stilmessig en utypisk ECM-utgivelse, men like fullt musikk som i kraft av pur håndverkskvalitet ville vært en pryd for enhver plateselskapskatalog.
SANGER Wenche Gausdal har foretatt et mangeårig dypdykk i brasiliansk musikk slik vi kjenner den gjennom platene til bl a Ivan Lins, Joao Gilberto, Milton Nascimento og selvsagt Antonio Carlos Jobim Med «Alegria» kaster hun seg ut i det og lager sine versjoner av disses og andres sanger sammen med garvede jazzmusikere fra Bergen samt Brasils gave til norsk musikk, perkusjonisten Celio de Carvalho.
Det går aldeles utmerket på alle måter.
Tangentmann Dag Arnesen, gitarist Ole Thomsen, bassist Sigurd Ulveseth og trommeslager Frank Jakobsen låter som om de skulle ha bosset og sambet sammen med Celio de Carvalho hele livet, og stilsikre Gausdal — på portugisisk — er en fryd for øret. Det aller beste er selvsagt å reise til Brasil når mørketida knyter den kalde sekken over Norge, men kan man ikke dét, vil «Alegria» være en god kilde til lys og varme.
DEN pianodrevne trioen byr stadig på førsteklasses traktement. Fra jazzhylla serveres «Brownie Speaks» og «Airegin» med virtuos handlekraft, og latinlåtene «Samba e Amor» og «Aquelas Coisas Todas» er også sine synkoper verdt.
Likevel er det poplåtene som tar kaka, og da spesielt «Hey Joe» (kjent fra en annen trio!), «Baby Plays Around» (Elvis Costello) og «Time Has Told Me» (Nick Drake).
Mehldau holder seg nær melodiene og trioen polerer enkelheten med lojalitet overfor både romantisk og dramatisk innhold. Stort vakrere enn her kan dessuten ikke Johnny Mandels avsluttende tittellåt gjøres, og det er et faktum, ikke en påstand.
EN annen amerikansk pianist, Craig Taborn, viser også klasse, men denne gang som «sideman» i kvartetten til bassisten Michael Formanek på hans «Small Places». Altsaksofonist Tim Berne og trommeslager Gerald Cleaver utgjør resten av bandet som leverte en god ECM-debut for to år siden med «The Rub And Spare Change» og som her er tilbake med flere Formanek-komposisjoner i utkanten av vanlig tonalitet.
Skillene mellom improvisert og notediktert musisering er ikke åpenbare i Formaneks kvartettunivers.
Ikke er det spesielt plystrevennlig, heller, men til gjengjeld virker de fire musikerne så samkjørte at en annen form for tilgjengelighet og appell enn via tilvante parametre åpner seg i energistrømmen.
EKTEPARET Marc Johnson og Eliane Elias samarbeidet nært om Johnsons 2005-album «Shades of Jade» og fortsetter nå på «Swept Away», der begge har levert komposisjoner og ikke minst spiller dem på utsøkt vis.
Den amerikanske bassisten og den brasilfødte pianisten med stor solokarriere i USA har også denne gang alliert seg med saksofonist Joe Lovano og trommeslager Joey Baron, og selv om det handler om originallåter, er uttrykket solid forankret i amerikansk standardtradisjon: enten sensuelt lekende, dovent drømmende eller ivrig og energisk, men alltid melodiøst og swingende. Stilmessig en utypisk ECM-utgivelse, men like fullt musikk som i kraft av pur håndverkskvalitet ville vært en pryd for enhver plateselskapskatalog.
SANGER Wenche Gausdal har foretatt et mangeårig dypdykk i brasiliansk musikk slik vi kjenner den gjennom platene til bl a Ivan Lins, Joao Gilberto, Milton Nascimento og selvsagt Antonio Carlos Jobim Med «Alegria» kaster hun seg ut i det og lager sine versjoner av disses og andres sanger sammen med garvede jazzmusikere fra Bergen samt Brasils gave til norsk musikk, perkusjonisten Celio de Carvalho.
Det går aldeles utmerket på alle måter.
Tangentmann Dag Arnesen, gitarist Ole Thomsen, bassist Sigurd Ulveseth og trommeslager Frank Jakobsen låter som om de skulle ha bosset og sambet sammen med Celio de Carvalho hele livet, og stilsikre Gausdal — på portugisisk — er en fryd for øret. Det aller beste er selvsagt å reise til Brasil når mørketida knyter den kalde sekken over Norge, men kan man ikke dét, vil «Alegria» være en god kilde til lys og varme.
