På Nationaltheatret oppføres i disse dager det teatret kaller «Villanden, av Henrik Ibsen». Men det er feil - det som fremføres er ikke «Vildanden, av Henrik Ibsen», men kanskje noe som skulle hete: «Mørkeloftet, av Anders Paulin».

Ibsens «Vildanden» er til de grader dekonstruert ved at minst halvparten av Ibsens tekst er fjernet. Til erstatning får publikum servert en salig blanding av tekster fra Franz Kafka, Giorgio Agamben og tekster fra filmmanus til «The Matrix» og «Escape from New York».

Og som om dette ikke er nok serverer «The Marble Fauns» en 30 minutter lang discolåt. Alt foregår i det som formodentlig skal forestille mørkeloftet.

Og skuespillerne? Ja, de slipper heller ikke unna dekonstruksjonens destruktive klør. De må alle spille forskjellige roller gjennom hele stykket. Vi opplever således at Hedvigs rolle spilles av så vel mannlige som kvinnelige skuespillere.

Man må virkelig spørre om Kafka-tekster og discolåter og de øvrige merkverdige innslag bidrar til opplevelse og innsikt i de problemstillinger Ibsen legger frem for oss i gjennomtrengende og tankevekkende tekster.

La gjerne de tidstypiske kulisser fare, men gjør ikke vold mot skaperens tekster. La Ibsens ord gjenlyde i sin totalitet slik som de ble skapt.