FILM: En av de mer forlokkende egenskapene ved filmmediet, er at du setter deg i en mørk sal og lar handlingen ta deg med på luftige svev eller klaustrofobiske dypdykk, fysiske såvel som mentale. Du setter deg ikke i kinosalen for å se et knippe skuespillere gå løs på hverandre i et rom de aldri forlater. Da går du heller i teatret.

Vanligvis, når man overfører teaterstykker til lerret, «åpner» man dem opp så godt man kan, også når det synes vrient fordi hele historien foregår i noens stue. Men det finnes unntak, må Mathieu Delaporte og Alexandre de la Patelliere ha tenkt, etter at deres stuedrama «Det er bare fornavnet!» ble en stor suksess på scenen i 2010. Over én million franskmenn sa seg enig ved å kjøpe billett den første uka etter kinopremieren i vår.

Upassende navnevalg

Etter en hektisk og altfor lang åpning, der et pizzabud kjører gjennom Paris og en velkjent type deadpan voice-over lirer av seg noen «morsomme» fakta om historiske personligheter og våre kommende venner, ender vi (puh!) opp hjemme hos Sorbonne-professor Pierre (Charles Berling) og hans lærerinnekone Elisabeth (Valerie Benguigui).  Det som i starten er en munter komedie, glir gradvis over i et drama vi kjenner: Lang natts ferd mot total psykisk utmattelse. Det starter når Elisabeths eiendomsmeglerbror Vincent (Patrick Bruel) avslører hva hans kommende sønn skal hete, hvorpå den ene etter den andre forsnakker seg, skjelettene ramler ut av skapet og til slutt har alle fornærmet alle.

Flinke folk

Fire av fem skuespillere er blitt med fra scene til film og det merkes at de kan stoffet, men personlig synes jeg ikke de to-tre høydramatiske vendepunktene føles like «viktige» som karakterene tydeligvis gjør. Det er også noe vel fransk over karakterer som slår hverandre i hodet med litterære referanser for å vinne en personlig krangel. Det blir også noe søkt når de fire andre i denne dannede, moderne middelklassesettingen ikke kjenner den seksuelle legningen til den femte, som de har hengt sammen med siden barndommen.

Men, likevel, de dyktige skuespillerne, særlig Bruel, gjør dette til en relativt underholdende aften i teatersalen.