FILM: Jeg lurer på hva regissør og manusforfatter Eva Sørhaug har opplevd i livet siden hun er så intenst opptatt av makt, av hvordan makt skifter og av hvordan den kan komme til uttrykk, direkte og indirekte, i en samtale. Den litt ufokuserte debutfilmen «Lønsj» var full av hverdagsdueller, små, men faretruende. Den hadde islett av seksualisert vold.

Sinte menn

«90 minutter» har lagt mer enn et islett. Den handler om sinte menn i et rikt samfunn, de som ikke får det de vil ha, som ikke vet hvordan de skal få det, som ikke har noen ventil for frustrasjonen som bygger seg opp. De føler seg maktesløse og finner fryktelige måter å kompensere på. «90 minutter» er allerede blitt gjenstand for debatt: Sier dette noe om den norske mannen? I alle fall vil Sørhaug vise frem en viss type maskulinitet, som er bundet opp i en forestilling om en sterk forsørger som blir stadig vanskeligere å leve opp til, og som lider i et samfunn basert på kommunikasjon mer enn handling. Mennene i «90 minutter» er påfallende tause. Det er så en lurer på om katastrofene kunne vært unngått om de hadde kunnet uttrykke seg på andre måter.

Godt spill

Skuespillerne er svært gode, og godt instruert. Det er noe skjebnetungt over Bjørn Flobergs skikkelse fra første bilde. Vi aner at han bærer på et ferskt, og hemmelig, økonomisk og profesjonelt havari. Han er den mest målrettede og overlagte av de tre. Med vekten av alt som har skjedd og skal skje som en blytung ryggsekk på skuldrene går Floberg gjennom filmen. Han viser frem en mann som forsøker å være sitt normale, sikre jeg, men der noe skjelvende stadig bryter gjennom, stemmen er nær ved å briste.

Fysisk Hennie

Aksel Hennie er nesten bare fysikk i rollen som konemishandler og voldtektsmann, i aktør i scenene som er vanskeligst å se på. Han er ubehagelig troverdig som én som bare er i øyeblikket, som virker blottet for impulskontroll og empati og derfor skifter fort og uten forvarsel. Men hans tråd av historien er også den som er vanskeligst å bli klok på, fordi volden er så umotivert, og så drøy.

Avvisende Tjelta

Da er det mer hode og hale på historien om det forhenværende paret (virkelighetens samboerpar Pia Tjelta og Mads Ousdal) som etter samlivsbruddet slåss om barnas gunst og prøver å få overtaket på hverandre. Av de tre relasjonene er det denne som er mest dynamisk, der kvinnen har den tydeligste rollen. Samspillet er ladet og levende, og Tjeltas rollefigur er åpenbart mer enn et offer. Hun er fast og avvisende. Det kan godt hende hun har gode grunner til dét. Akkurat hvor gode får vi ikke vite. Det er greit.

Smyger seg inn

Bildene er kjølige, velkomponerte. Kontrasten er stor mellom volden som utøves og de rene, hvite interiørene som søles til av blod. Sørhaug er en klar historieforteller, mer kontrollert her enn i «Lønsj». Hun smyger seg inn i scenene, legger ut små informasjonsbrokker, lar publikum selv pusle sammen hva som kan ha gått forut. Det er dyktig gjort. Et nesten paradoksalt problem er at lite konkret handling gjenstår til selve filmen. Så mye har allerede skjedd. Floberg og Hennie tilbringer mye tid med å se tankefullt ut av vinduer. Det er utrolig at en film med tre drap på halvannen time klarer å la spenningen dabbe av underveis, men her og der er det dét som skjer.

Eva Sørhaug er en dyktig filmskaper. «Lønsj» var lovende. «90 minutter» er solid. Det beste kommer nok om noen år.