ALBUM: Få norske artister har de siste årene lyktes så godt på både radio, hitlister og konsertscener som Karpe Diem, Oslo-duoen som med sin forrige plate, «Aldri solgt en løgn», ble de de første norske rapperne til å toppe VG-lista.

Godt hjulpet av to av produsentene fra sist, svenske Astma & Rocwell, kjører de denne gangen videre med suksessoppskriften:

En usedvanlig velutviklet sans for emosjonell, melodisk og ofte radiovennlig (les: fengende) poprap.

Aggressiv rapping

De pumpende, rytmebaserte hiphop-låtene er nemlig langt i mindretall på «Kors på halsen...». De er til gjengjeld riktig minneverdige.

«Toyota'n til Magdi» har allerede imponert med sin harde beat, skurrende bassmelodi og frydefullt aggressive rapping fra både Magdi og Chirag, og «Nyrestein» er et annet høydepunkt.

Men det er «Jens» som topper kaka, med en tung, kjapp rytme, massevis av attitude og en Magdi i «Ibsens ripsbusker»-høygir.

Elegante fortellere

Den virkelige styrken til «Kors på halsen...» er likevel hverken rapen eller det musikalske, men hvilke elegante fortellere de to har blitt - både tematisk og språklig.

Lekne, kreative vendinger tegner opp levende og treffende historier, som ikke bare har en verdi i seg selv, men også løfter musikken som følger dem.

«Porselen» har for eksempel en produksjon og melodi som i seg selv er fin, men ikke veldig spennende.

Dette enkle blir imidlertid helt riktig satt opp mot en personlig tekst om sykdom som går i arv, og linjer som «vi kan'ke vente en time med å få unge for jeg har lyst til å være mamma og se på at barna mine klarer seg fint».

Nært og personlig

«Kors på halsen...» er en plate der Chirag og Magdi deler det meste.

Da passer det jo godt at gutta på «Helseguru» og «Støv» slår seg sammen med noen av den norske indiepopens mest inderlige stemmer, Truls Heggero og Kråkesølvs Unstad-brødre.

Disse samarbeidene flyter godt - kanskje ikke så rart så lenge Karpe Diems låter gjerne ligger vel så tett på poprock som på hiphop-produksjoner.