Vi har fått en ny kulturminister med primær interesse for sosial utjevning og svake grupper. Kulturen trenger det motsatte.

Tips oss 2400
Altså: Hadia Tajik er flink. Ung, dyktig, fremadstormende. Født 1983, to år etter meg. Hun er allerede statsråd, jeg en skarve kulturredaktør. Jeg er ikke misunnelig, men anerkjenner talentet. Respekt.

Tajik har jobbet som journalistvikar i blant annet VG, Aftenposten og Dagladet. Hun har skrevet flere kommentarer enn jeg har skrevet dagboksnotater. Hun har vært innom Arbeids- og inkluderingsdepartementet og Justisdepartementet som politisk rådgiver, og hun har vært rådgiver ved Statsministerens kontor, før hun ble valgt inn i Stortinget 2009 og har sittet i Kirke-, utdannings- og forskningskomiteen. Hvilken karriere.

All informasjon har jeg hentet på nettsiden hennes hadia.no, som er en av de beste politikernettsiden i Norge, og som viser at hun tar nye medier på alvor. På Twitter har hun nærmere 17 000 følgere. På Facebook over 2000. Ikke dårlig. Men så var det kulturpolitikken, da.

Tajik har vært innom temaer som arbeid, inkludering og skole. Hun har vært opptatt av at alle skal ha like muligher, av sosial utjevning og svake grupper. På nettsiden står det at visjonen hennes er: «... at det skal bare være to begrensninger i våre liv, nemlig hvor høye mål vi setter oss og hvor hardt vi er villig til å jobbe for nå målene.»

Jeg kunne skrevet under på den formuleringen. Men kan hun noe om kulturen? Kjenner hun diskusjonen om bokloven, som har rast de siste månedene? Hva mener hun om reguleringen av mediebransjen, som er inne i en stor omstillingstid? Hva mener hun om NRK, som med statlige subsidier spiser seg inn på stadig flere områder hvor private aktører allerede gjør en utmerket jobb (sist med debattsiden Ytring). Og hva mener hun om de frie teatergruppenes stilling opp mot institusjonsteatrene?

Hun vet nok ikke så mye om dette. Hun har primært en sosial interesse. Det minner om Anniken Huitfeldt, kulturminister før henne, som også var opptatt av sosial inkludering. Trond Giske hadde også en slik bakgrunn da han var kulturminister fra 2005-2009. Betyr det at de rødgrønne, og Arbeiderpartiet, nedprioriterer kultur? Nei, det betyr ikke nødvendigvis at de underprioriterer kulturen. Det er selvfølgelig ikke slik at ministre ha bakgrunn fra de feltene de blir ministre for. Dyktige politikere kan ha bred kunnskap og lederkompetanse som fort gir seg utslag på nye felt.

Med dyktige statssekretærer og politiske rådgivere kan generalistpolitikere fort bli komfortable i nye roller. Men kulturfeltet er en suppe. Mange små aktører og fagforeninger med mye makt, mange uformelle nettverk og kommunikasjonskanaler som styrer mye, og et Kulturdepartement som, ifølge avdelingsdirektør Eivind Tesakers kronikk nylig, ikke akkurat fungerer utmerket.

Da jeg intervjuet departementsråd i Helsedepartementet, Anne Kari Lande Hasle, for Minerva nr 4/2011, spurte jeg om det forekommer at embetsverk har egne agendaer. Hun svarte: «På noen områder gjør det nok det. En stund var jeg litt innom kulturfeltet, og fikk den følelsen. Det var et fremmed og veldig tett system. Norge er nesten for lite.»

Mye har lenge fungert dårlig i den politiske styringen av kulturen. Bevilgningene går rett til himmels, men som jeg har skrevet om før, er et av de alvorligste problemene at vi har for lite forskning og kunnskap om hvordan politikken faktisk fungerer: Hvordan påvirker pengene maktspredningen i kulturlivet? Gjør pengene at det blir mer kultur, eller bare mer byråkrati i det offentlige og i institusjonene? Og kan de offentlige pengene faktisk bidra til å utkonkurrere den private kulturen, med det paradoksale resultatet at vi på noen områder får mindre kultur? Kulturdepartementet er, til tross for de åpenbare kunnskapshullene, et av de departementene som bruker minst ressurser på forskning.

Problemet ble nylig bekreftet av Grund-utvalget, som leverte sin rapport til ministeren i mai i år. Mange diskusjoner krever betydelig kompetanse. Jeg skrev nylig, for Norsk Kunstårbok 2012, en sak hvor Norsk Kulturråd avslører at de ikke har noe avklart forhold til om de bare skal tenke på kunstens beste, eller også jobbe for å innfri de politiske målene ministeren og departementet til enhver tid setter høyt, som likestilling, inkludering av minoriteter og sosial utjevning i kulturen. Her er en avklaring strengt nødvendig, men en avklaring krever kunnskap.

Vil Hadia Tajik kjenne utfordringene godt nok til å ta et godt og solid grep om dem? Eller vil den nye ministeren fortsette i sporet til Giske og Huitfeldt, og ganske enkelt bare øke bevilgningene mens hun messer om sosial inkludering? Som kulturforsker Per Mangset kommenterte på konferansen «KulturRikets Tilstand» i 2009, er kulturfeltet «preget av både overproduksjon og overrekruttering». Er da mer penger det riktige middelet? Og målet om å inkludere alle grupper i kulturen er gammelt. Helt siden andre verdenskrig har politikerne villet åpne opp finkultur som opera, kunst, teater og konserter for folk flest. Men vi har lenge visst at lite tyder på at målet innfris.

Tidligere nevnte Mangset konkluderte i et ferskt notat for Telemarksforsking med at: «... de sosiale ulikhetene i kulturbruk i Norge fortsatt i høy grad består, og at de mange forsøkene på å bygge ned sosiale skillelinjer ved å tilby høykultur til folk flest har hatt liten effekt.» Skal Hadia Tajik fortsette med inkludering som et av hovedmålene, som Huitfeldt gjorde, må hun tenke helt nytt, og det krever kunnskap om kulturen.

Kanskje må hun også bli enda mer detaljstyrende overfor kulturinstitusjonene, siden mange der ikke forstår poenget med at absolutt alle til envher tid skal like alle typer kultur. Kanskje er det i stedet helt naturlig at noen liker noe og andre noe annet. Debatten om «ordre» fra departementet i de såkalte tildelingsbrevene går allerede høyt, så da må Tajik vente seg motstand. Kulturen trenger sårt en minister med kunnskap og lederkraft nok til å skjære gjennom i vanskelige diskusjoner og komme med helt nødvendige avklaringer.

Kulturen trenger en minister som dropper målet om sosial inkludering og i stedet ser på hvordan vi kan stimulere til kulturell nyskaping og kvalitet. Det er det motsatte av den profilen Tajik har hatt til nå. Tajik har vært dyktig i sin karriere, og vil imponere og overraske mye om hun også makter denne utfordringen. På en dag som denne, når hun er helt fersk som statsråd, må jeg vel likevel velvillig si: Gratulerer og lykke til.

Dette innlegget ble først publisert på Minervas nettsider.
John Arne Markussen

Velkommen til debatt
Tusen takk for at du ønsker å delta i vårt kommentarfelt.
Vi holder imidlertid stengt fra klokken 00:00 alle dager. Dette gjør vi for at moderatorene våre skal kunne ha raskere responstid i debattfeltenes åpningstid.
Åpningstiden vil være hverdager fra 07:00, og helgedager/røde dager fra 08:00.

Med vennlig hilsen John Arne Markussen, sjefredaktør