ANMELDELSE: Mange av de sinte kinesiske ungdommene som i den siste tida har demonstrert foran Japans ambassade i Beijing har båret med seg store plakater med Maos portrett. Underforstått: Mao Zedong, Folkerepublikkens første leder og store rormann, hadde kunnet hamle opp med fienden på en måte som dagens kinesiske lederskap ikke makter.

Mao var handlekraftig. Så handlekraftig at han hadde 50 millioner kinesiske liv på samvittigheten?


God formidler
Torbjørn Færøvik påstår det i sin nye bok «Maos rike - En lidelseshistorie».

Historikeren og journalisten Færøvik har i en årrekke gledet norske lesere med fortellinger fra Asia i beste populærvitenskapelige stil. Han formidler presis kunnskap så lett og underholdende, at selv støvete kinesiske dynastier kan framstå som spennende intrige-reir. At Færøvik har fått pes for sitt forfatterskap fra akademiske sinologmiljøer er nokså uvesentlig; han går inn i en rik internasjonal tradisjon av gode Kina-formidlere med journalistisk teft, som Philip Short, Jonathan Spence og Jonathan Fenby.

I forrige Færøvik-bok fra Kina, «Midtens rike» fra 2009, geleidet han leserne gjennom Kinas dynastiske historie.

Den nye tør være mer kontroversiell, idet den behandler en epoke som ligger nært opp til vår egen tid og samtidig er omstridt, fortiet og omskrevet i henhold til gjeldende offisiell politikk i Kina.

Mao satt ved makten i Folkerepublikken Kina i 27 år fra 1949 til 1976. Dette er en periode unge kinesere vet lite eller ingenting om. Og det kan man jo forstå, hvis den nasjonale oppgaven er å dekke over 50 millioner døde kinesere.

Drap og sult
Det offisielle kinesiske synet på Mao er stadig at han gjorde 70 prosent gode ting og 30 prosent dårlige. Blant de dårlige hører utvilsomt summariske henrettelser av jordeiere tidlig på 1950-tallet, utrenskninger blant intellektuelle under Hundre blomster-kampanjen, den menneskeskapte sultkatastrofen under Det store spranget og meningstyranniet under Kulturrevolusjonen fra 1966 til 1976.

Spør du en kinesisk ungdom om disse hendelsene i dag, vil vedkommende se uforstående på deg. Foreldrene deres, som har kjent tyranniet på kroppen, foretrekker å tie.

Det finnes ikke mange pålitelige kinesiske kilder å søke i. Desto flere utenlandske, og her har Torbjørn Færøvik klippet, limt og tolket fra en litteraturliste som strekker seg over 30 sider i boka. Færøvik siterer flittig, og han veier kildene for oss slik at de utgjør en sømløs og leservennlig kronologisk fortelling om Maos serie av udåder.

For det står ingen ærerik bauta igjen etter den store rormann i denne framstillingen.


Nyere stoff
Mange anklaget forfatterparet Jung Chang og Jon Halliday for å ha en hevngjerrig agenda i biografien «Mao. The Unknown Story» fra 2005. Philip Shorts «Mao. A Life» (1999) er etter manges oppfatning mer balansert. Torbjørn Færøviks versjon er på ingen måte «snill». Han hviler seg mye på nyere materiale som er framkommet via de få vestlige historikerne som nå har fått tilgang til kinesiske arkiver. En av dem er nederlandske Frank Dikötter som har forsket på Det store spranget, og har publisert sine funn i boka «China's Great Famine».

«Det store spranget» handler om sultkatastofen som oppsto på slutten av 1950-tallet da Mao bestemte seg for å overgå USAs stålproduksjon og trakk millioner av bønder ut av jordbruket for å smelte stål av spiker og woker.

Dikötter har beregnet antall døde til 45 millioner. Et par millioner var henrettet i utrenskninger før den tid, og ytterligere et par millioner måtte bøte med livet under Kulturrevolusjonen.

Historien om 50 millioner døde kinesere er ikke lystig lesning. Men den er lesverdig.