ALBUM: At Steve Harris, ubestridt leder og åndshøvding i et av verdens største band, Iron Maiden, har valgt å gå solo snart 40 år ute i karrieren, slo ned som en bombe hos de fleste. Bandkolleger inkludert.

Navnet hans har i flere tiår vært synonymt med storslagen og progressiv britisk heavy metal.

Overraskelsen forsterkes derfor ytterligere av veivalget bassist Harris og hans kompanjonger har tatt på «British Lion». Her smaker det nemlig mer av 90-tallets grunge og 70-tallsrocken Harris dyrker enn Maidens galopperende rytmer.

Svak produksjon

Produksjonen er flere hakk for svak, tidvis høres det mer ut som demoer enn fullverdige studioinnspillinger, men låter som «Lost Worlds» og «These Are The Hands» har heldigvis nok melodistyrke til å løfte helhetsinntrykket.

Harris ønsker å utforske nye musikalske områder, og låta «This Is My God» minner endog om Jane's Addiction med sine bassdrevne og suggererende rytmer.

På den andre siden er Harris' faste jobb tydelig i «Us Against The World», som like gjerne kunne ha vært Iron Maiden. Og jammen finnes det også skamløs sommerpop her i form av «Eyes Of The Young».

Variert

Låtene er variable både i stil og kvalitet, og produksjonen er for svak til å løfte frem de som trenger litt ekstra drahjelp.

Alt i alt er dette et album jeg heller hadde forventet fra Maidens melodiøse alibi, gitarist Adrian Smith, for plata har ting til felles med hans 90-tallsprosjekt Psycho Motel.

Maiden-fans kommer trolig enten til å elske eller hate «British Lion», mens de som aldri har likt Maiden muligens kan finne noe interessant her.

Steve Harris har i alle fall ikke gjort noe veldig forutsigbart, men levert melodisk tungrock omtrent midt på tabellen, som ville ha vært godt hjulpet av en sterkere produksjon og en vokalist med mer trøkk.