ANMELDELSE: Frode Granhus er et nytt bekjentskap for mitt vedkommende. «Stormen» er hans fjerde krim om politimannen Rino Carlsen, men så vidt jeg har forstått den første hvor handlingen er lagt til Grahus´eget hjemsted, Lofoten. Det har vært et klokt valg, for Granus´ gode naturskildringer bidrar til å forsterke spenningen i den skjebnesvangre historien han forteller.  


Theorin og Indridason
«Stormen» har trekk fra både islandske Arnaldur Indridason og svenske Johan Theorin.

Rent plottmessig minner den om Indridasons «Gravstille», også her starter historien med at gamle, menneskelige levninger avdekkes. Theorin-sammenligningen er relevant både i forhold til Granhus´ bruk av naturen som virkemiddel, men også fordi han opererer med to etterforskere, hvorav den ene er en eldre, lokal politimann som bruker lang tid på nå sine konklusjoner, slik Gerlof gjør i Theorins Öland-romaner.

Levningene som avdekkes under et steinras forårsaket av en voldsom storm, viser seg å tilhøre en ung gutt som bodde ute i havgapet mange år tidligere. Etterforsker Rino Carlsen begynner å leite i den lille bygdas fortid etter svar. På det lokale sykehjemmet ligger en sterkt forbrent mann som har alle svarene han søker. Men mannen kan ikke lenger snakke.  


Nyansert og reflektert
Fortellingen rammes inn av to stormer, en som setter handlingen i gang og en som raser mens mysteriet oppklares. Det er for så vidt et overtydelig bilde, men det er likevel virkningsfullt. Dessuten er det troverdig, all den tid vi befinner oss i Lofoten.

Frode Granhus fremstår som en krimforfatter som ikke er ute etter lettvinte løsninger. Her er det ingen skarpe skillelinjer mellom de gode og de onde, og karakterenes handlinger i nåtid sannsynliggjøres hele tiden gjennom deres opplevelser i fortiden. Det gjør «Stormen» til en nyansert og reflektert kriminalroman.

Anmeldelsen sto på trykk i Dagbladet 23. september.