ANMELDELSE: I en bokhøst preget av SM-sex og spionthrillere, høres ikke drøye 500 sider om dansk kolonihistorie på slutten av 1700-tallet ut som det saftigste eplet å bite i. Men la gå.

Kim Leine er født i Norge, men har bodd størsteparten av livet i Danmark. Med «Profetene i Evighetsfjorden» elter han fakta og fiksjon sammen til en robust deig.

Fordommene lukes kjapt til side: dette er en roman i konstant bevegelse, fra det fatale dyttet i prologen til den dramatiske bybrannen i København.

Sidene er tettpakkede, med få hvileskjær. Foran i baugen står nordmannen Morten Falck. Vi følger ham fra hjemtunet på Lier, via teologistudier i Den kongelige residentstad, til pastorvirke og langsom fordervelse på Grønland. Som en slags nordisk Odyssevs krysser han hav og land, alltid i bevegelse. Helst vil han bli en fysikus, ikke en teologikus, og favorittsitatet kommer fra Rousseau: «Mennesket er født fritt, og overalt ligger det i lenker!» Også for Morten: på Grønland blir han værende i seks år, som pastor i kolonien Sukkertoppen.


Kloakk og magesjau
La det være sagt: en vil nødig ta tidsmaskinen sin hit. Med voldsom fart og språklig fingerspill skildrer Leine en tid og et samfunn preget av nød, vold og epidemier. Mørket og kulda regjerer, sammen med gapestokken og Bibelen. Mennene slåss, holder horer og tar for seg av det de vil, mens kvinnene ber for sine synder.

Hvis det finnes en pris i å beskrive død og fordervelse, bør den gå til Leine.

Stanken fra kloakken damper ut av sidene. Lusene pipler fram fra de hvitpudrede parykkene så en selv må klø seg i hodet. Her er årelatinger uten annen bedøvelse enn brennevin, og levende beskrivelser av magesjau, som får leseren til å vrenge seg:

«Under ham slår brenningen inn og slikker den slimete avføringen av svabergene. En iskald bris vifter mot baken hans.»


Hermafrodittsperm
På den lille boplassen Evighetsfjorden har en gruppe grønlendere samlet seg, de kaller seg «profeter av Guds nåde», og vil ta folket sitt vekk fra koloniene, i et forsøk på løsrivelse fra Danmark. Pastoren og hans kateket blir sendt for å arrestere «profetene» som preker Guds ord til hedninger.

Møtet mellom de to ulike kulturene er bokas mest kjøttfulle stykke, og belyser et mørkt kapittel i dansk historie.

Grønlenderne beskrives som «de elendige ville», og tankene ledes til fortidas slavehandel, hvor svarte ble sett på som ville dyr. Ironisk nok er det danskene som oppfører seg som brunstige kjøtere. Den brutale skildringen av en voldtekt og påfølgende abort får leseren til å ynke seg. Selv pastoren synder støtt og stadig. Brutte forlovelser, besøk hos prostituerte, smaken av hermafrodittsperm på leppene: leseren pendler mellom medynk og motvilje. Det er en kompleks karakter vi møter, en fordrukken mann med et indre jag; dagboknotatene minner om Sigbjørn Obstfelder på speed.

Brent by
Tross ubehaget vil en bli værende i dette ubarmhjertige universet. Språket har skylda. Det er sterkt inspirert av tida det skrives fra, fullt av underfundige bilder og et lass med humor.

Hvor ofte har du lest beskrivelser som denne: «Han luktet som seletøy til hester»?

Etter å ha vært med på en avslutning så dramatisk og så fintfølende poetisk at jeg nesten kjenner lukten av brent by i neseborene, drister jeg meg til å være litt profet selv.

Om ikke romanen blir en vinner under juletreet, spår jeg at den vil bli husket av heldige lesere som bokhøstens mest spektakulære litterære opplevelsesreise. 

Anmeldelsen sto på trykk i Dagbladet 22.10.2012.