ANMELDELSE: Toralv Maurstad har skrevet selvbiografi.

Er den selvopptatt? Selvsagt er den det. Men alvorlig talt: handler ikke Maurstads selvbiografi om ham selv, har han ikke gjort jobben sin.

Dette er 430 sider Maurstad om Maurstad, med vennlige, og mindre vennlige, klaps og spark til andre som innlagt bonus. Underholdningsverdien er høy og sannheten er slipt til. Historien blir jo best slik.


Slepne historier
Det betyr ikke at Maurstad leverer noe så kjedelig som et idealisert bilde av seg selv. Det er mer Peer Gynt enn Brand i både mannen og fortellingen.

Han er for glad i å fortelle til å la selvbildet stå i veien for en god historie. Det er mer det at virkeligheten er som en rådiamant: Den må pusses til og slipes skal den skinne.

«Historier jeg bare har fortalt mine venner» er undertittelen på biografien - og Maurstad har hatt nok venner til at anekdotene er blitt godt polert. Det betyr ikke at historien er mindre sann enn en vanlig politikerbiografi. Bare at den er bedre fortalt.

Maurstad har den presise Holmenkollen-tonen du skal være innflytter for å mestre, en slags vestlandsk infamitet med høyborgerlig ferniss, skapt av et sjelsliv der vestland møter vestkant. Den har han effektivt brukt til både å vinne seg fiender og erobre kvinner gjennom et langt liv.

De siste åra har likevel en roligere, klokere og åpnere rolleskikkelse presset seg fram gjennom skuespillerens sjelelige irrganger.

I «For et liv» er det ikke sjelden den stemmen som reflekterer over Maurstads tidligere biografiske løkavskallinger. Det gir en kledelig dybde til bildet.


Flukt og fengsel
Og for et liv. Skilsmissebarn av to av våre store skuespillere, Alfred og Tordis Maurstad. Oppvekst på skøyter ned korketrekkeren, med finstemt klassebevissthet nedover stasjonshierarkiet på Holmenkollbanen: Vindern var for kjøpmenn.

En machokamp med en far med fele som mer enn gjerne stakk av med sønnens damer. En skuespillermor som grep til amfetamin og valium for å takle sine hovedroller på Nationaltheatret.

Skuespiller med store roller og så større roller.

Men her får utvalgte nederlag også plass, hvis bare historien er god nok, som et strålende formulert slakt i Time Magazine.

Og så anekdotene da: Selskap i kjellerstua på Skaugum, der Sonja og Harald spiller lavmælt bridge mens en beruset og høybrølt Jakob Weidemann vil diskutere fitter og luddere med Toralv.

Dronning Sonja vant forresten bridgen, i sju grand. Alt fortalt med kunstnerens indiskrét sjarm.


Godt fortalt
Tre ekteskap, to teatersjefstillinger, et fengselsopphold og et fluktforsøk med Liv Ullmann som ender med ubehjelpelig latterkrampe når Ullmanns forsmådde ektemann Jappe Stang tar opp jakten i klovnekostyme. Det er lesbart, og mye bedre fortalt enn i kjendisbladene, selv om også de anonymiserte kvinnehistoriene nok lar seg identifisere.


Bilder fra en epoke
Og boka er på ingen måte hele historien, dette er et hekleteppe med romslige hull som andre skuespillerbiografier. Det som sitter igjen i Maurstads hukommelse er det som kan brukes, enten det er som råstoff til roller, fortellinger over rødvinsglassene eller skrøner på fiske.

Til sammen gir de også et kulturhistorisk bilde av et miljø og en epoke der norsk teaterliv tangerte norsk overklasse.

Det er teaterminner fra ei tid før TV, da skuespillerne var landets store kjendiser i kraft av hva de gjorde på scenen, ikke på skjermen. Skal den overgangen tidfestes, kan man godt velge året da Maurstad tok seg jobb på Hotel Cæsar.

«For et liv» er en blitt en vakker bokutgivelse, designet til å passe under et juletre. Den er morsom lesning, frekk så det holder, innrammet med kledelige stenk av visdom og vemod. Maurstads selektive historiefortelling klarer sikkert å erte på seg en og annen også.

Det er jo det med Maurstad: Han tråkker ikke i salaten. Han stepper.