Vi har en sønn på 16 år som har flyttet på hybel. Han leier hos moren min. Han valgte å søke på musikklinja på en kristen privatskole. Vi var glade for valget hans, fordi det er et godt miljø og dyktige lærere der. Samtidig var vi veldig bekymret for at han skulle flytte en time fra oss. Han er en flott gutt, og har ikke smakt alkohol, andre rusmidler eller tobakk. Han har herlige venner og er veldig fornuftig. Vi føler oss heldige.

NN har også en veldig avslappet holdning til skolen, er skoleflink, men har aldri lagt mye krefter og tid ned i skolearbeidet. Karaktersnittet fra ungdomsskolen var bra, men vi vet at han fint kunne klart å få toppkarakterer hvis han hadde jobbet litt mer. Det har stresset oss litt at han har et så avslappet forhold til lekser og prøver. Samtidig misunner jeg ham det. Jeg har selv alltid nilest før prøver og hatt fryktelige eksamensnerver. NN sitt syn på det hele har han tydelig gitt uttrykk for: «Der ser dere! Jeg kom inn på den skolen jeg ønsket, uten å ha slitt meg ut på lekser og skole. Jeg har prioritert å være sosial og kose meg framfor å bruke all tid på lekser. Det er jeg glad for. Skole er ikke alt, jeg skal leve også».

Mannen min er kunstner, jeg hjemmeværende, og vi er veldig distré og rotete begge to. Vi er såkalte «skippertaksmennesker», og må hele tiden jobbe hardt for å klare en viss struktur i hverdagen. Vi har hyppige samtaler om hvordan vi kan få det til å fungere bedre. Dette bærer nok vår sønn preg avt. Han melder seg alltid på turer lenge etter fristen, og fikk nesten nedsatt i orden på grunn av glemte bøker og manglende innlevering av lekser. Noe som alltid har blitt kommentert på foreldremøter. Samtidig har vi alltid hørt hvor hyggelig, omsorgsfull og høflig han er, og hvilken vesentlig rolle han har i det gode klassemiljøet. Vi er veldig stolte av ham.

Etter å ha drøvtygget bøkene dine har jeg, blant annet, overlatt ansvaret til vår sønn for å komme seg i seng om kvelden og opp om morgenen. Det ansvaret tok han fra første dag (var da 12), og han klarer seg utmerket. Det samme gjelder sykefravær.

Men når det gjelder skolearbeidet har jeg bare klart et halvhjertet forsøk på å overlate ansvaret til ham. Jeg har ikke sjekket leksene hans, men jeg har mast daglig for å sikre meg at han har gjort dem. Særlig etter advarselbrev fra skolen om nedsatt ordenskarakter og etter foreldrekonferanser. Det samme gjelder før prøver. Jeg maser, og er på grensen til sint for at han ikke kommer i gang med lesingen tre dager før en prøve. Jeg henger over ham, noe han misliker. Han sier han leser så mye som han finner nødvendig, «så får det gå som det går. Jeg nekter å bruke to dager på å forberede meg til en prøve». Vi har utrolig lite konflikter utover dette.

At han har flyttet på hybel, gir meg nesten litt panikk. Ikke for at han skal rote seg borti feil miljø eller begynne å drikke, men for at han skal suse bort skolegangen og oppleve skolen som en byrde han ikke mestrer. Han gir tydelig beskjed om at han ikke vil at vi skal blande oss.

Jeg har jo lært av deg at jeg skal gi ham ansvaret hvis han vil det, men det bare presser seg på med formaninger, bekymringer og
kontrollbehov.

Jeg kan vel slå fast at jeg ikke har tillit til at han vil klare det alene. Når jeg lufter disse tankene for mannen min og andre, hjelper det lite. De som har barn på hybel selv sier at de har gitt tydelig beskjed til sine barn om at hvis de får dårlige resultater eller ikke oppfører seg, er veien hjem kort. Da får de flytte hjem på dagen og pendle. Min mann sier at Jesper Juul kan si hva han vil, men det hjelper ingenting hvis NN suser bort tre år av livet sitt og kommer ut med strykkarakterer!J

Jeg vet at han fortjener vår tillit.

Men mens jeg skriver dette kommer tankene snikende om at jeg ikke må finne på å slippe ham. Jeg ser ham for meg liggende på senga med Youtube, Facebook og tv-en mens bunken med ugjort skolearbeid hoper seg opp. Hjelpe meg! Hva skal jeg gjøre?!

Mvh en mamma

PS. Jeg er selv vokst opp i et hjem hvor foreldrene mine har gjort alt for meg. Jeg er nå over førti, og de oppfører seg fremdeles som om jeg er et hjelpeløst lite vesen som ikke vil klare meg uten dem. Det er veldig sårt og vanskelig. Når de er i nærheten blir jeg ei klumsete lita jente. Jeg ønsker ikke å være slik overfor mine barn!


JESPER JUUL SVARER:

Hjertelig til lykke med den flotte sønnen dere har! Du skriver: «Jeg har jo lært av deg at jeg skal gi ham ansvaret hvis han ønsker det», men det har jeg faktisk aldri sagt eller skrevet. (Jeg bruker ordet «skal» med stor forsiktighet overfor voksne mennesker.) Jeg har derimot gjort oppmerksom på at dette ofte er det klokeste valget - men muligheten for å holde fast på ansvaret eksisterer jo fortsatt. Det dere og andre foreldre må innese, er at hvis man som foreldre klamrer seg til ansvaret, vil det medføre mange destruktive konflikter som til sjuende og sist går utover relasjonen til barnet - konflikter som dere voksne dermed må bære hele ansvaret for.

Det hender at barn ikke takler det ansvaret for seg selv som de enten har tatt eller fått. Og da er det selvfølgelig en god idé å se på muligheten for at dere voksne tar ansvaret tilbake. Men i deres tilfelle er det ingenting som tyder på eller beviser at sønnen deres ikke er moden til å ta ansvar for seg selv, så hvis dere tar det fra ham igjen vil budskapet være at dere gjør det for å berolige dere selv og for å unngå kritikk fra omgivelsene. Om sønnen deres er typen til å samarbeide med en slik egotripp fra foreldrene sine, kan jo ikke jeg vite. Men jeg håper han ville satt dere grundig på plass!

Fins det én eneste grunn til at du bør gjenta din mors overbeskyttelse? Har den beriket livet ditt på noen måte? Nei vel!

Sønnen deres har gjennom livet sitt truffet kloke beslutninger, og han vil helt sikkert til å treffe noen mindre kloke, også. Han har stor glede av å ha barndomshjemmet og foreldrene sine i bakgrunnen - men utover det er han fullt i stand til å ta vare på seg selv. Og hvis flere av hans jevnaldrende klarer å prioritere det som på moderne norsk heter «work-life-balansen», er det kanskje håp for verden.

Faktisk virker sønnen deres så «hjemme i seg selv» at selv ikke dine evige bekymringer klarer å skade ham. Bekymringene begrenser bare ditt eget liv, og er med på å holde lokket fastskrudd på ditt eget potensiale som menneske og som kvinne. Det var denne «jobben» moren din begynte på med sin overbeskyttelse, men du har nå en unik mulighet til å gjøre opp for dette - før sønnen din blir mer moden og mer voksen enn du selv har klart å bli. Det er denne gaven sønnen din holder opp til deg nå, og du har på alle måter fortjent den. Jeg håper du vil ta imot den, og gi sønnen din muligheten til å takke for alt det fine han har fått med seg hjemmefra.•