DET  er slett ikke noe tungt bevismateriale mot langrennskongen Juha Mieto som snart ruller over lerretet på finske kinoer.  Hva som eventuelt ble sagt i en finsk badstue for 37 år siden får da også være. Staute Mieto som vi dengang unnet det meste i løypa, framstår neppe mindre sympatisk nå etter å ha spilt en ufrivillig hovedrolle i dokumentaren "Blå og hvite løgner". Til det kommer beskyldningene om gammelt dopbruk alt for seint.

Det spesielle i denne saken er ikke at en kjent finsk vektløfter forsøker å avsløre en kjent finsk langrennsløper. Det er at finnene er i gang med å avsløre sin egen idrettsløgn.

LENGE  var dette en sportsnasjon som helst vek unna oppgjøret med egne helter. Annerledes går det ikke an å forklare at nesten et helt skilandslag  gikk sammen om å jukse under VM på hjemmebane i 2001. Noe sånt var helt utenkelig i det norske eller svenske langrennsmiljøet; ganske enkelt fordi det sosiale fallet ved å bruke dop var for dypt i landene våre.

Det er den posivite endringen som er i ferd med å skje i Finland. Takket være utrettelige jurister i påtalemyndighetene ble aktørene fra skiskandalen i Lathi sirklet inn og dømt også etter at de idrettslige doputestengelsene var sonet.

Dette juridiske arbeidet tok svært lang tid og ble ikke avsluttet før sist sommer; altså elleve år etter selve den medisinske avsløringen . Da ble ansvaret for skammen plassert også hos den nasjonale skiledelsen, og ble blytungt å bære. Det var midt under denne rettsprosessen at Mika Myllylä gjorde selvmord.

DEN  premiereklare dokumentaren  "Blå og hvite løgner" er en fortsettelse av disse avsløringene. Nå graver finnene dypere i tid, men sannsynligvis ikke så nøyaktig. Uansett hva som blir sagt eller vist på filmen, framstår funnene litt mindre relevante. Som for eksempel i visitten til norsk idrett der den gamle dopingjegeren Helge Oftebro gjentar sine unyanserte uttalelser fra den ti år gamle norske dokumentarfloppen "Rikets tilstand" om omfanget av misbruket.

Mens sportsdop utvilsomt er svært mye brukt av norske gutter for å bygge kropp og dessuten finnes i enkelte tlfeller i hvilken som helst idrettsgren, er det ingen kultur for misbruk i de sentrale sportsmiljøene våre.

Det var nettopp det motsatte TV2s programleder Gerhard Helskog prøvde å vise da han klistret systematisk dopbruk til det norske langrennslandslaget fra Lillehammer-OL. Denne liksom-avsløringen baserte seg både på faktafeil og svak forståelse av holdningen i det norske utholdenhetsmiljøet. Der finnene har slitt med utstrakt dopingbruk blant de beste løperne sine helt siden tidlig på 1970-tallet, var den norske bruken begrenset til mer perifere idrettsmiljøer. Mens de naive kulestøterne våre trodde de kunne tillate seg noe sånt, ble muligheten ikke engang diskutert blant langrennsløperne.

NÅ er imidlertid selve diskusjonen nødvendig. Med dommen mot kappgjengeren Erik Tysse er tungt dopingbruk også kommet til norsk utholdenhetsidrett uten at idrettslederne våre har vært i stand til å ta konsekvensen av det.

Mens den finske idretten denne uka har samler deler av landets politiske elite for å diskutere hvordan "Blå og hvite løgner" kan brukes i det videre antidopingarbeidet, har vår egen øverste idrettsledere foreløpig ikke sagt noe om hva som skal skje etter at vi villig hjalp dopingdømte Erik Tysse med å forberede seg til OL-start mens han sonet dommen for EPO-juks. Den diskusjonen kommer i beste fall om en måneds tid i Idrettsforbundets evalueringsrapport av Norges innsats i London-OL.

Bloddop på linje med det vår mann er dømt for, var en gang en finsk spesialitet. Det er de endelig villige til å gjøre noe med, og da får det våge seg at det blir litt unødvendig støy underveis. Alle topputøverne fra 1970 -og 80-tallet konkurrerte jo i en doptid der mye av manipuleringen og flere av de farlige stoffene ikke engang juridisk sett var forbudt.

LIKEVEL burde de visst forskjellen på rett og galt. Nettopp det var utfordringen for vår toppidrett før OL der vi i stillhet preparerte en dopingdømt utøver for London-tur mens han ennå sonet en 2-årig straff. En straff som etter offisiell norsk holdning til og med var alt for lav.

Derfor er det norsk toppidrett som nå trenger åpenhet om hvordan vi skal ta vare på den antidoping-holdningen vi før tok for gitt.

Kanskje vi må starte med en studietur til Finland?