ANMELDELSE: La det være klart — jeg er personlig fan av Sylvia Brustad. Det bunner i hennes suverent muntre selvironi, som da hun engang ble presset til å si noe om kjolen sin på TV. Nei, pen var den ikke, sa hun og skoggerlo med glitrende øyne.            

Saftig stoff

Likevel er det ikke all verdens forventninger jeg har når Brustad-boka nå kommer, ført i pennen av Dagblad-kommentator Stein Aabø. Ingen tror vel heller at vi skal få saftig stoff om denne 44 år gamle (eks?)-politikeren fra Engerdal i Hedmark. Og ikke bare fordi boka er skrevet i from ærbødighet og forståelse, men fordi det vel aldri har vært noe rock'n'roll knyttet til ideen om Brustad.

Hun er bunnsolid og står fjellstøtt, som det heter i det språket.

Det vi trenger mer av i dette landet, er derimot uærbødige, frimodige, nådeløse biografier. Vi trenger bøker som identifiserer smertepunktene, skjærer hull på byller og lar dem renne ut i all sin gru.

Fadeser og dilemmaer

I dette tilfellet kunne forfatteren gått hardere inn i de vonde episodene i Brustads politiske liv — Volvat-besøket, pasienthotellet, Røkke-fadesen. Vi får riktignok god belysning av dilemmaene som finnes i slike saker.

Men når det blir for mye «på den ene side, på den annen», blir tekster blodfattige.

Kanskje Aabø er altfor viklet inn i de politiske «spillene», altfor kollegial, til jobben. Det er nok derfor han aldri navngir aktører bak mediestormene og heller ikke går i detalj.

Absurde kommentarer

Vi burde for eksempel fått en nærlesning av kommentator Arne Strands absurde uttalelser i starten av Aker Solutions-prosessen. Hans «analyser» var så feil som de vel kunne blitt, de spente bein under Brustad og la premissene for regjeringas tafatte håndtering. Brustad måtte gå, Strand blir vi ikke kvitt.            

Aabø skriver at Brustad ikke har drevet noe maktspill som har satt spor, «hun mangler et Machiavelli-gen.» Men her er han på villspor. Niccolò Machiavelli drev ikke primært selv noe maktspill.

Han leverte derimot den første analysen av slike spill siden romertiden. Machiavelli røpet maktens hemmeligheter.

Etter hans epokegjørende traktat «Fyrsten» har politisk kynisme blitt allmennfag. Det er heller Aabø som skulle hatt Machiavelli-«genet» og lokket fram hvordan Sylvia (som boka kaller henne, selv om hun aldri har vært noen fornavns-politiker) opptrådte bak kulissene. Men da nytter det ikke med ærbødighet. Da må det kjølig distanse til.