FILM: Barnelegen Barbara (Nina Hoss) har sittet i fengsel for å ha søkt om utreisetillatelse fra DDR. Hun har mistet sine venner og jobben ved det mest standsmessige sykehuset i Berlin. Nå er hun forvist til provinsen og overvåkes daglig. Hver gang hun har vært borte noen timer lenger enn vanlig, kommer Stasi på besøk, endevender leiligheten og foretar en grundig kroppsvisitering. Året er 1980.

Til å begynne med holder Barbara seg på avstand fra de nye kollegene, men blir gradvis venner med André (Ronald Zehrfeld), en godslig bamse med milde øyne, halvlangt hår og skjegg som også rapporterer til Stasi. André prøver å betro seg til henne, fortelle sin livshistorie, men han trenger ikke gjennom. Barbara stoler ikke på noen. Og vi forstår henne så inderlig godt.

Sykehuset som fristed

Regissør Christian Petzold viser oss hvordan overvåkningen og ufriheten i Øst-Tyskland forpester forholdet mellom anstendige mennesker. Mistenksomheten preger alt og spørsmålet ligger der det meste av filmen: Finnes det i det hele tatt håp for mellommenneskelig tillit?

Mens leiligheten ransakes av «folkets representanter» på jakt etter penger og andre bevis på at Barbara planlegger  å flykte, blir sykehuset et fristed med rom for godhet og omsorg: Barbara og André finner hverandre i legegjerningen og omtanken for pasientene. Filmen er hele veien god reklame for den hippokratiske ed og flere hjerteskjærende episoder oppstår fordi Barbara setter pasientenes liv foran sitt eget.

Enkelt filmspråk

Christian Petzold mottok regiprisen under årets Berlinfestival. Han dyrker et enkelt filmspråk, sparer på virkemidlene og oppnår en stigende intensitet og spenning. Kamera observerer og prøver seg aldri på noe akrobatisk. Bygningene er nedslitte og spartansk innredet, folk kjører Wartburg og Trabant, men gresset og trærne er like sommergrønne som i Vest-Tyskland.

Petzold konsentrerer seg om de presise skuespillernes ansikter. Synsvinkelen ligger mest hos Barbara og hun har et tilknappet ansikt som skjuler de fleste av hennes tanker og følelser. Jeg skal ikke røpe mer om planene hennes, men når det blir antydet at livet kan være brukbart i Øst-Tyskland, sier hun tydelig i fra: Dette er ikke et land å bli lykkelig i.