FILM: Året var 1976. Tegneserieskaperne John Wagner, Pat Mills og Carlos Ezquerra så dystopien i superhelt- og politifablene rundt seg, ganget den med seks og laget den satiriske og smått parodiske «Judge Dredd». Svartsynet er om mulig enda noen nyanser mørkere i «Dredd 3D», den første filmen basert på tegneserien etter Sylvester Stallone-versjonen fra 1995.

Lovens lange arm

Judge Dredd (Karl Urban) er lovens lange arm: Etterforsker, påtalemakt, dommer og bøddel i én person, representant for en politistat hvis eneste problematiserte side er at den ikke når over nok av avskummet der ute. «Der ute» er Mega City One, et anarkistisk, urbant villniss der menneskene klumper seg sammen etter at en atomkrig gjorde mesteparten av USA ubeboelig. Mega City One er dels futuristisk, dels middelaldersk: En uoversiktelig jungel der sentralmakten er svekket og lokale kriminelle høvdinger rår over sine territorier. En av dem er Ma Ma (Lena Heady), som har makten i høyblokka Peach Trees.

Sumpaktig

Mesteparten av handlingen i «Dredd 3D» foregår inne i Peach Trees, en ghettofisert betongkjempe på flere hundre etasjer der det antydes at mennesker lever fra vugge til grav. Hit inn er det Dredd og den synske lærlingen Anderson (Olivia Thirlby) begir seg for å oppklare tre veldig klissete mord, her er det Ma Ma sperrer dem inne og pusser kobbelet sitt på dem. Peach Trees er en sumpaktig verden, med en skitten, cinematisk fascinasjonskraft. Miljøskildringen er gjort med en oppglødd sans for det nedslående i «Dredd 3D».

Ultravold

Mennesker som vokser opp i sådanne omgivelser blir ikke så flinke til å vende det andre kinnet til. «Dredd 3D» er elevert ultravold, der levende mennesker blir flådd eller får øynene fjernet - det hele beskrevet gjennom antydende bilder, men ikke så antydende at man ikke får med seg hva som skjer. Urban spiller Dredd i tråd med tegneseriens snerrende fremtoning. Han ser ut som om han har en evig sitronskive i munnen. Men den tunge hjelmen som skygger for øynene gjør uttrykksmulighetene ekstremt begrensede, og Dredd er da heller ikke en mann av mange ord. Slik blir blekner han også mot Headys karismatiske psykopat, som stadig blotter de for anledningen skjeve, misfargede tennene i noe som best kan beskrives som et haismil.

Teknobabbel

Selve slåssingen foregår i litt for stor grad ved at Dredd hveser navnet på en eller annen fancy granat inn i mottageren på armen og overvinner motstanderne ved hjelp av egnet superdings. «Dredd 3D» gjør ellers det den skal, holder trykket oppe og gir voksne Dredd-fans et univers akkurat like mørkt og menneskefiendtlig som det de elsket da de var barn.