FILM: De er verken flinke eller snille piker, de tre hovedpersonene i «Utdrikningslaget». De er ganske nær det motsatte. Den bekmørke komedien om en jentegjengs katastrofale oppseilling før bryllupet til den ene «venninnen» vil nok bli sammenlignet med fjorårets boblende hit «Bridesmaids». I struktur er den en feminin versjon av «The Hangover», trendmessig en fortsettelse av kjip kvinne-komediene «Bad Teacher» og «Young Adult». Men «Utdrikningslaget» er seg selv nok. Den er mørkere, skarpere, mer sardonisk og mer marinert i selvforakt enn de foregående. Og den frontes av en overdådig usympatisk Kirsten Dunst, med stikkende blikk og sammenknepne lepper.

Kokain og referanser

Det er Dunsts rollefigur, Regan, som reagerer med svært lett kamuflert sjokk og vantro når Becky (Rebel Wilson) forteller at hun er forlovet. Etterpå ringer hun rasende til resten av gjengen, den seksuelt utsvevende og dypt desillusjonerte Gena (Lizzy Caplan) og den imbesile partyjenta Katie (Isla Fisher), for å viderebringe at det faktisk er den tykke jenta de såvidt tolererte på ungdomsskolen som skal gifte seg først. Et skjebnesvangert nachspiel ender med en spjæret brudekjole og en desperat natteferd gjennom Manhattans gater, spekket med kokain og nittitallsreferanser, for å få reparert plagget.

Nevrotiske og morsomme

Regan, Gena og Katie har en underholdende gjennomsiktighet. De henger ut av andres svakheter og klarer ikke å skjule sine egne. De hånler av en verden som har beveget seg videre og som såvidt orker dem og nykkene deres. De er nevrotiske, miserable og morsomme. Og når de er umulige bare å avfeie som fuckups, er det ikke så mye fordi de er gode på bunnen - det er de kanskje, kanskje ikke - som at det er noe ekte og innsiktsfullt over portrettet av folk som innerst inne vet at de gjør dumme, stygge ting, men som alltid finner en bortforklaring.

Herjet skjønnhet

De billedskjønne skuespillerne lar seg gjerne bade i regissør og manusforfatter Leslye Headlands hvite lys, som gjør dem harde og herjede å se på. Og ingen er hardere enn Regan. Nettopp hardheten, forakten for andres følelser, gir henne en utålmodig energi, en usentimental handlekraft, som i sin tur gjør henne interessant. Formidable Dunst kan gjerne nomineres til det som er av skuespillerpriser for denne rollen, skjønt det kan hende hun blir for drøy kost for amerikanske juryer med sans for tragiske heltinner.

Det går seg for fint til mot slutten, dette. Regans, Genas og Katies destruktive løp er ikke slike som kan settes på rett kurs sånn helt uten videre. Men de vippes opp mot femmeren for viddet og vågemotet.