FILM: Det er den store, seige, tunge kjærligheten dette handler om, den som er så altoppslukende at den har vondt for å passe inn i verden, som stadig skubber borti andre deler av livet og skaper sinne, sjalusi, og selvutslettelse.

Intensitetsnivået gjennom dokumentaren «Liv og Ingmar» minner om dét i forholdet mellom tittelpersonene: Det er jevnt over rimelig høyt, og litt utmattende. Men det er en historie som ikke kan unngå å gjøre inntrykk, og som sees gjennom reflekterte tilbakeblikk av den gjenlevende av de to.

Subjektiv

For «Liv og Ingmar» er sterkt subjektiv. Den er først og fremst basert på intervjuer med Liv Ullmann, som ser tilbake på sitt fem år lange kjærlighetsforhold til Ingmar Bergman, på bruddet og på vennskapet som kom etterpå.

Beretningene om intime øyeblikk og ville krangler illustreres med forelskede bilder av Ullmanns uttrykksfulle ansikt, fra Bergman-filmene hun spilte i, der motspillere som Max von Sydow og Erland Josephson blir representasjoner av filmskaperen selv.

Ullmann forteller om den første henførte beundringen for den langt eldre Bergman, om den voksende fortroligheten, om isolasjonen på Fårö der hun levde med ham, adskilt fra omverden og voktet over av kjæresten som ville at hun skulle være hjemme til avtalt tid og ventet på henne ved porten, om det krevende og kranglete småbarnslivet og om å bli forlatt.

Overbygning er det lite av. Det sies noen ord om å lære seg å gi slipp, om å akseptere endring. Ellers er dette en konvensjonell, nærsynt «slik skjedde det»-film, som ikke beveger seg ut av intimsfæren annet enn for å ta en omvei innom Hollywood sammen med syttitalls-Liv. Bergman selv er til stede gjennom sitater fra brevene sine.

Flere perspektiver

Det ville vært interessant, og opplysende, og få flere og mer generelle perspektiver fra mannen som tenkte lenge og hardt over kjærligheten og kjærlighetens natur. Her kunne regissør Dheeraj Akolkar hatt sterkere styring og høyere ambisjoner.

Men «Liv og Ingmar» har med både det vakre og det vanskelige ved forholdet, både det storslagne og det hverdagslig fiklete. Den er klok på sitt kammerspillaktige vis.