ALBUM: Det blir kanskje feil å bruke begrepet megaloman i en negativ kontekst når man snakker om Muse, men på deres forrige plate, «The Resistance», ble det rett og slett for mye.

Det har Matt Bellamy, Chris Wolstenholme og Dominic Howard tatt konsekvensen av. Mye er nemlig annerledes på «The 2nd Law».

Det betyr ikke at less is more-tankegangen har tatt bolig i den britiske trioen — langt der i fra, men de har porsjonert ut bedre og spredd seg tynnere sjangermessig. Kanskje litt i overkant mye.

Skifter gir

Det starter i velkjent superrockånd med heroiske «Supremacy», komplett med «Kashmir»-referanser, tung stryk og marsjtrommer.

Men så skifter de gir. Andresingel, «Madness» trår inn i klubbmørket samtidig som den rapper ublygt fraseringer fra George Michaels 80-tallslandeplage, «Faith» og sper på med litt U2-aktige ekkogitarer.

Resultat er litt halvveis. Mest fordi Muse mister seg selv litt oppi det hele.

Da er det mer moro med funk-tilbøyelighetene på «Panic Station». Slik ville det meget mulig høres ut om Muse fikk produsere Stevie Wonder midt på 80-tallet.

Melodifølsomhet

Resten av platen veksler mellom sedvanlig overdådig Queen-pastisj på OL-låta «Survival», selvrefererende Muse i «Explorer», Radiohead-flørt i «Animals». I «Liquid State» går de endog Queens of the Stone Age i ørkenrocknæringen når bassist Chris snakker alkoholproblemer.

Alltid med en melodisensibilitet som gjør at assosiasjonspeileren hele tiden står i spenn, uten å finne det eksakte svaret.

I sum er «The 2nd Law» et album som burde kunne gre både den harde kjernen av Muse-fans og de som til tider synes det har blitt for mye av det gode medhårs.

Plata er både humørfylt og storslått, selv om det låter litt utvannet og påtatt sprikende til tider. Skrillex-fascinasjonen i «Unsustainable» blir bare fjollete.