ALBUM: Det er selvsagt litt avhengig av når du begynner å telle og hvor du streker opp grensene, men vi er sånn cirka, etter rundt regnet 15 år, framme ved tredje generasjon eller bølge av kvinnelige norske elektropopartister.

Hva har endret seg? De er muligens først og fremst elektropopartister, dernest kvinner.

Sandra Kolstad representerer autonome, alternative verdier frigjort fra glansede hitkrav, sangene hennes er ofte kantete og knudrete selv om de er fengende og har virkelig forførende refrenger.

Den instrumentale estetikken er tidlig 80-talls, pre-Madonna kan man kanskje si; ganske minimalistisk synthpop med tynne melodifigurer oppå ivrige trommemaskiner, med en (noe klisjepreget) kjølig og porøs vokal.

Kunstpop og melodisjarm går ganske bra hånd i hånd her, «(Don't Ask) Right Now» er en av sangene som makter å være høystemte og banale på samme tid, og en god representant for lynnet, temperaturen og det generelle modus operandi på dette sympatiske albumet fra «elektronikaprinsessen fra Eiksmarka». Det siste der var forresten lokalavisa Budstikkas ord.