Nordmannen står bak noen av verdens mest spektakulære stunt. Alltid uten sikring.
Her står han på henda over juvet
Full kontroll: Eskil reagerer ikke på høyde som andre mennesker, fordi han har lært seg å kontrollere pulsen. Denne uka kom boka «På kanten», som skildrer hans liv. Video: Globalbalancing
KUMMUNIKATØR: Eskil lever av balansekunsten fulltid. I tillegg til at han blir booket inn til ulike åpninger og forestillinger, holder han også foredrag. . Foto:Nina Hansen / Dagbladet
TUNGT: Eskil øvde seg i halvannet år på verandaen hjemme før dette stuntet på Trolltunga. —
NYGIFT: I sommer giftet Eskil seg med peruanske Denisse, til daglig bor de i Lima. Hun ler og svarer «nei» på spørsmål om hun er redd for ektemannen når han utfører den spektakulære kunsten.Foto:Nina Hansen / Dagbladet
Les også
(Dagbladet): Eskil Rønningsbakken studerer en av skulpturene i Frognerparken, på trappa nedenfor Monolitten. Skanner den med øynene for å se hvor han kan få best feste - og ser umiddelbart kunstneriske vinkler og perspektiver.
Han tar av seg sokkene. Skoene. Dytter T-skjorta ned i den grå treningsbuksa og kaster armene rundt i raske sirkler. Så står han på hendene oppe på hodet til skulpturen før turistene rekker å stille om kameraene.
Mange av dem vet nok ikke at dette er barnemat for 33-åringen fra bygda Vallset i Hedmark.
At han har stått på hendene oppå fire eikestoler på Kjeragbolten og på en stige ytterst på Prekestolen, hengt i føttene fra Eiffeltårnet, gått på line mellom to varmluftsballonger og opptrådt på direktesendt TV foran hundre millioner kinesiske seere - alt uten sikkerhetsutstyr.
De vet ikke at mange samtaler med nye bekjentskaper innledes med: «Du er helt gæren, du». Men at det som først og fremst driver ham er tanken på å skape bilder, ikke jakten på adrenalin.
- Uten at det blir et vakkert eller spektakulært bilde, er det ikke så interessant for meg. Da forsvinner kunsten og bare prestasjonen er igjen, sier Eskil Rønningsbakken.
Reaksjonene på balansekunsten er mange og varierte. Noen ser poesien i bildene, noen ser kunst, noen blir forferdet og noen blir forbanna fordi de mener det er unødvendig å leke sånn med livet.
- Men de fleste nå til dags sier: «Amazing». Ikke minst får jeg tilbakemeldinger fra folk som har hentet stor motivasjon i bildene.
Forrige uke kom den første boka om nordmannen som ble verdens beste balansekunstner. Veien hit startet tidlig. Da Eskil var to år gammel, syklet han uten støttehjul, og da han var fem møtte han en yogamester som kunne stå på hodet. Det ble et vendepunkt.
- Han kontrollerte kroppen sin på en ekstrem måte, og det var veldig fascinerende. Jeg skjønte jo ikke hva yoga var for noe, men denne mannen lærte meg å stå opp ned, sier Eskil.
Som tenåring fortsatte han å leke, selv om alle ba ham «vokse av seg dette tullet». Så møtte han gamle Arnardo fra sirkuset med samme navn.
- Han sa at jeg kunne få det til. At dette kunne bli til noe. Så da holdt jeg fast ved det, selv om han var én mot hundre, he-he.
Veien gikk via jobb hos Cirkus Arnardo og en tysk, statlig artistskole med røtter i DDR, før Eskil forsto at det var naturen som var hans manesje. Gradvis begynte han å bli mer og mer opptatt av selve kunsten og bildene, men det var en bilulykke i 2000 som virkelig snudde om på ting. En syklist omkom i ulykken, og Eskil ble dømt til et halvt års ubetinget fengsel for uaktsomt drap.
- Jeg mista alt jeg hadde, trodde jeg, men da begynte jeg virkelig å finne gode verdier, og ble mindre materialistisk. Så jeg har sakte, men sikkert tatt med meg personligheten min og opplevelsene mine inn i det jeg gjør, noe som gjør at jeg ser alt i et mye større bilde, sier han i dag.
I bildene er Eskil som regel en forholdsvis liten skikkelse.
- Bildene viser menneskets sårbarhet i en stor verden vi alltid må spille på lag med. I tillegg handler det også mye om å formidle et budskap om at alt er mulig, sier han.
- Men du må jo være redd?
- Ja, jeg er redd, men ikke så redd at det tar helt overhånd. Og det er vel det som skiller meg fra en del andre mennesker; jeg har tatt kontroll over frykten. Når jeg går utpå kanten, er jeg hundre prosent sikker på at jeg ikke kommer til å falle.
Når Eskil har satt seg et et mål, begynner han alltid med å måle opp og teste alt fra vekter og vinkler til sin egen kropp. Så nærmer han seg målet med museskritt. Dette gjør han både for å trene seg opp fysisk og ikke minst for å plukke fra hverandre redselen mentalt. Han vil heller bruke over ett år på trening enn å bruke fysisk sikring.
- Da forsvinner hele poenget for meg, for da mener jeg at jeg ikke er sårbar lenger.
Under selve stuntet fokuserer han så kraftig på ett punkt at alt rundt blir tåkete. Samtidig skjer det noe med hørselen. Han hører bare susing, som å være midt mellom to radiostasjoner.
En lørdag for rundt en måned siden var Eskil tilbake i nabobygda for å opptre. Arrangøren fortalte at det aldri hadde vært så mye mennesker i sentrum.
- Det er gøy, for det betyr jo at de har anerkjent det jeg holder på med, sier han.
- Når du vokser opp i ei lita bygd og holder på med noe som er litt annerledes, er det mange som har noe å si. Jeg ga meg ikke hen og hørte på alle de som sa at det ikke ville bli noe av det. Det er det jeg er aller mest stolt av.
Han tar av seg sokkene. Skoene. Dytter T-skjorta ned i den grå treningsbuksa og kaster armene rundt i raske sirkler. Så står han på hendene oppe på hodet til skulpturen før turistene rekker å stille om kameraene.
Mange av dem vet nok ikke at dette er barnemat for 33-åringen fra bygda Vallset i Hedmark.
At han har stått på hendene oppå fire eikestoler på Kjeragbolten og på en stige ytterst på Prekestolen, hengt i føttene fra Eiffeltårnet, gått på line mellom to varmluftsballonger og opptrådt på direktesendt TV foran hundre millioner kinesiske seere - alt uten sikkerhetsutstyr.
De vet ikke at mange samtaler med nye bekjentskaper innledes med: «Du er helt gæren, du». Men at det som først og fremst driver ham er tanken på å skape bilder, ikke jakten på adrenalin.
- Uten at det blir et vakkert eller spektakulært bilde, er det ikke så interessant for meg. Da forsvinner kunsten og bare prestasjonen er igjen, sier Eskil Rønningsbakken.
Reaksjonene på balansekunsten er mange og varierte. Noen ser poesien i bildene, noen ser kunst, noen blir forferdet og noen blir forbanna fordi de mener det er unødvendig å leke sånn med livet.
- Men de fleste nå til dags sier: «Amazing». Ikke minst får jeg tilbakemeldinger fra folk som har hentet stor motivasjon i bildene.
Forrige uke kom den første boka om nordmannen som ble verdens beste balansekunstner. Veien hit startet tidlig. Da Eskil var to år gammel, syklet han uten støttehjul, og da han var fem møtte han en yogamester som kunne stå på hodet. Det ble et vendepunkt.
- Han kontrollerte kroppen sin på en ekstrem måte, og det var veldig fascinerende. Jeg skjønte jo ikke hva yoga var for noe, men denne mannen lærte meg å stå opp ned, sier Eskil.
Som tenåring fortsatte han å leke, selv om alle ba ham «vokse av seg dette tullet». Så møtte han gamle Arnardo fra sirkuset med samme navn.
- Han sa at jeg kunne få det til. At dette kunne bli til noe. Så da holdt jeg fast ved det, selv om han var én mot hundre, he-he.
Veien gikk via jobb hos Cirkus Arnardo og en tysk, statlig artistskole med røtter i DDR, før Eskil forsto at det var naturen som var hans manesje. Gradvis begynte han å bli mer og mer opptatt av selve kunsten og bildene, men det var en bilulykke i 2000 som virkelig snudde om på ting. En syklist omkom i ulykken, og Eskil ble dømt til et halvt års ubetinget fengsel for uaktsomt drap.
- Jeg mista alt jeg hadde, trodde jeg, men da begynte jeg virkelig å finne gode verdier, og ble mindre materialistisk. Så jeg har sakte, men sikkert tatt med meg personligheten min og opplevelsene mine inn i det jeg gjør, noe som gjør at jeg ser alt i et mye større bilde, sier han i dag.
I bildene er Eskil som regel en forholdsvis liten skikkelse.
- Bildene viser menneskets sårbarhet i en stor verden vi alltid må spille på lag med. I tillegg handler det også mye om å formidle et budskap om at alt er mulig, sier han.
- Men du må jo være redd?
- Ja, jeg er redd, men ikke så redd at det tar helt overhånd. Og det er vel det som skiller meg fra en del andre mennesker; jeg har tatt kontroll over frykten. Når jeg går utpå kanten, er jeg hundre prosent sikker på at jeg ikke kommer til å falle.
Når Eskil har satt seg et et mål, begynner han alltid med å måle opp og teste alt fra vekter og vinkler til sin egen kropp. Så nærmer han seg målet med museskritt. Dette gjør han både for å trene seg opp fysisk og ikke minst for å plukke fra hverandre redselen mentalt. Han vil heller bruke over ett år på trening enn å bruke fysisk sikring.
- Da forsvinner hele poenget for meg, for da mener jeg at jeg ikke er sårbar lenger.
Under selve stuntet fokuserer han så kraftig på ett punkt at alt rundt blir tåkete. Samtidig skjer det noe med hørselen. Han hører bare susing, som å være midt mellom to radiostasjoner.
En lørdag for rundt en måned siden var Eskil tilbake i nabobygda for å opptre. Arrangøren fortalte at det aldri hadde vært så mye mennesker i sentrum.
- Det er gøy, for det betyr jo at de har anerkjent det jeg holder på med, sier han.
- Når du vokser opp i ei lita bygd og holder på med noe som er litt annerledes, er det mange som har noe å si. Jeg ga meg ikke hen og hørte på alle de som sa at det ikke ville bli noe av det. Det er det jeg er aller mest stolt av.
