- Her er mitt kulinariske bibliotek. Her er mitt tyske fagbibliotek. Det her, her og der borte er kunst og kunsthistorie på alle språk. Alt dette er tysk skjønnlitteratur. Min kone er germanist. Dessverre er det så få i Norge som leser tysk nå om dagen.

Den guidede omvisningen i journalist og forfatter Jahn Otto Johansens hjem er høyst nødvendig. Hvert rom har omfangsrike bokhyller. Om det er en flekk av tapeten som ikke er dekket av bokrygger, er den kledd av et maleri.

Ett rom er viet et par dusin innrammede karikaturtegninger av verten, fra forskjellige norske aviser, halvparten av dem med karakteristisk sigarføring. Fagområdene og forfatterskapene flimrer mot oss. Johansen er selv hjelpsom med å finne fram til de viktigste verkene.

- Her er Dostojevskij. Han er den største. Min kone har holdt en rekke foredrag om ham. Han borer seg dypere ned i menneskesinnet enn de fleste andre. Hans bøker er mikroverdener, uten de store slag. Men i «Brødrene Karamasov» og «Forbrytelse og straff» får han frem hva ondskap gjør. Det er beskrivelser av synd som ingen gjør ham etter.

Her er mange tungsindige russere i mørkebrune bind. Jahn Otto Johansens interesse for Russland begynte aller først å spire rundt frigjøringen i 1945, da de russiske krigsfangene slapp fri.

Noen av dem var hjemme hos familien hans og fikk spise middag der. De sang som betaling for maten. En av dem kunne spikke en fugl, husker han.

Seinere ble det Forsvarets russiskkurs, Rockefeller-stipend og studier både i USA og Russland.

- Mange av de store klassikerne kom tilbake da det stalinistiske grepet løsnet.

Johansen har funnet fram foredragsstemmen. Han ser på Bokettersynet som på en folkemengde.

- Solsjenitsyn tok hele Gulag-opplevelsen innover seg, og beskrev den som ingen annen. Men han var jo nasjonalist, og ikke glad i jøder eller sigøynere. Nå har Putin trykket ham til sitt bryst.

For ikke lenge siden fikk Johansen besøk av en russisk oligark som ville kjøpe et russisk leksikon fra 1730, med store, snirklete illustrasjoner. Han tilbød en liten formue. Johansen sa nei.

- Disse oligarkene er de mest frastøtende mennesker jeg kan tenke meg. De er styrtrike, og demonstrerer sin rikdom så det er perverst. Günter Grass skildrer hvordan grådigheten kan fortrenge andre menneskelige egenskaper, og kobler den til tanken om etnisk rensning.

Han skulle ønske dagens forfattere var mer opptatt av de griske i verden.

- Grådighetskulturen er et av de mest uhyggelige trekk ved tiden, og jeg har til gode å finne en forfatter som virkelig fanger den. Grådigheten er farlig fordi de nyrike ikke kjenner sin begrensning. Penger mister sin virkelige kontekst.

Det er utbredt i Norge også, mener han.

- Ingen er så rike som SV-erne. De er høyt utdannet, har høye stillinger. Ingen skal innbille meg at de føler noen virkelig solidaritet med de dårligere stilte.

I det hele tatt er det lite norsk samtidslitteratur som setter tankene i sving eller hjertet i bevegelse hos Jahn Otto Johansen.

- Jeg er så lei det maset om AKP-ML. De tok feil i sin tid, noen av dem burde hatt bjerkeris, men både de og vi har vokst fra det nå. Men Dag Solstad har et skarpt blikk for mennesker og miljøer. Han utleverer både seg selv, AKP og mannsrollen. Det er så mange som synes synd på den moderne mannen i dag. Den debatten synes jeg er tøvete.

Da vender Johansen heller tilbake til Arne Garborg.

- Garborg var nordmann og europeer, han hadde en sterk tilknytning til naturen og til det norske og lokale, men var veldig åpen og utadrettet. Og så kan jeg kjenne meg igjen i det vanskelige forholdet hans til faren.

Jahn Otto Johansen vokste opp i bedehusmiljøet. Dans var synd. Smykker på jenter en uting. Jahn Otto ble tidlig en dissident.

- Jeg, og min lesning, er veldig preget av at jeg alltid har befunnet meg i grenseland.

Da faren hans oppdaget Kjell Askildsens mildt erotiske «Heretter følger jeg deg helt hjem» blant sønnens eiendeler, brente han den.

- Askildsen hadde jo også en slik konflikt med sin egen far. For meg er Askildsen den største nålevende norske forfatteren. Han iakttar, reflekterer, uttrykker så mye. Neue Zürcher Zeitung, den beste kulturavis i Europa, jeg har lest den siden 1956, oppdaget Askildsen tidlig og ga ham meget gode skussmål. Det er en avis som ikke driver med det forpulte idiotiet som er terningkast.

Grenseland er godt befolket. I spenn mellom to forlegninger står også den kristne libaneseren Amin Maalouf.

- Jeg var med på å få ham til Norge. Maalouf tar opp dette med identitet. En splittet identitet har vi egentlig alle sammen. Noen dyrker sin identitet i den grad at det ender i vold. Men etnisk rene kulturer finnes ikke. Bare fascister tror dét.

Fascismen og nazismen, og alt det som kom etterpå, er også noe Johansen kan ett og annet om. Mye av hans ikke ubetydelige virkelyst har vært brukt på å formidle forholdene i Tyskland og Øst-Europa til norske leserskarer.

- Thomas Mann blir jeg aldri ferdig med. Han er en utrolig observatør av tid og miljø, og skildrer også det som skjer inni et menneske. Hans Magnus Enzensberger er også en forfatter som skjærer gjennom hykleriet. Vi trenger forfattere som holder opp speil, som kutter gjennom folks forstillelse og selvbedrag.