- Jo, jeg vil nok bli en bedre politiker etter alt dette.

Brede Bøe tenker seg om.

- En bedre komiker også. Og kanskje aller viktigst: Et lykkeligere menneske.

«Jeg har et alkoholproblem, er hiv-positiv og bipolar».

Dette var overskriften på Dagbladets nettside 4. september i år. Liknende titler kunne man lese i alle norske medier, fra små lokalaviser til de store riksavisene. Og samme kveld var han gjest i Dagsrevyen. Kronikken revyartist og lokalpolitiker Brede Bøe rykket inn i flere av landets aviser denne tirsdagen, var enhver nyhetsredaktørs drøm. At han i tillegg var kjendis og homofil, gjorde ikke saken dårligere.

Hvorfor denne plutselige åpenheten? Hva fikk ham til å brette seg ut på denne måten akkurat da? Et ønske om oppmerksomhet og en overbevisning om at all reklame er god reklame? Nei. Bøe hadde et annet og langt edlere motiv. Kronikken var et forsvar for en kollega fra samme fylke, Thor Erik Forsberg, som ble vraket fra Arbeiderpartiets liste til stortingsvalget for å ha innrømmet jevnlig bruk av hasj.

- Jeg gjorde det fordi jeg var indignert. Det var en spontan og umiddelbar reaksjon.

Spontanitet er ikke ordet som spretter opp først i møte med Brede Bøe. Han tar seg god tid. Er velartikulert. Omstendelig. Og det som en gang måtte ha vært der av brei mossedialekt, er slipt bort. Måten han snakker på, de iblant kronglete utredningene og valgene av ord, får en til å tenke mer på Kåre Willoch enn den munnrappe komikeren han kan være på scenen. Flere perioder i bystyret i Moss, samt erfaring som vararepresentant for Høyre på Stortinget, har satt spor.

Han tar nok en pause, tenker seg om, før han fortsetter i samme tempo:

- Jeg synes det er så gjennomgående hvordan det politiske miljøet kan fungere.

- Eh...?

- Ja, her formidles en sannhet om et menneske som er i en posisjon. På den ene siden har han drevet med noe ulovlig. Men på den andre siden har vi et samfunn som jobber for at folk skal komme seg ut av alt dette. Det som skjedde var karakterdrepende, og jeg ville slå et slag for hans rett til å bli bedømt av sine likemenn - velgerne - ikke av en engere krets innad i partiet hans.

Bøe lener seg tilbake.

- Og så ville jeg slå et slag for åpenheten.

Reaksjonene lot ikke vente på seg. Kort tid etter at avisene var på gata og nettavisredaktørene hadde trykket på send-knappen, slo Bøe av telefonen.

- Det måtte jeg. Ellers hadde jeg sittet i telefonen fremdeles. Men jeg fikk flere hundre tekstmeldinger og enormt mange beskjeder på svareren min. Jeg tok meg i å tenke: Hva er det jeg har stelt i stand?

- Ja, hva var det du stelte i stand?

- Jeg håper det får en positiv konsekvens. At det kan være med på å så tanker hos noen. Jeg har også fått tilbakemeldinger fra ukjente som forteller at de nå har bestemt seg for å søke hjelp for sine problemer. For å være åpen om dem. Så hvis jeg kan gi disse tingene et ansikt, alminneliggjøre og avdramatisere litt, så er det verd det.

Bøe tenker seg om. Igjen.

- Jeg merker også at jeg har hatt veldig godt av dette. Jeg føler en lettelse, og har på en måte tatt livet av et selvstigma når jeg våget å krysse den terskelen. Så da jeg kom tilbake med toget til Moss etter å ha vært i Dagsrevyen den kvelden, spaserte jeg hjem fra stasjonen. Kjente på lufta og følte meg lettet. Ja, jeg følte til og med et snev av lykke. Men...

Han slår ut med hendene.

- Det er neppe noen vedvarende tilstand. Bipolar, vettu. He-he.

Han er fremdeles solbrun etter sommeren, og den friske fargen blir kledelig kontrastert av en lyseblå skjorte. Han har på seg dongeribukse med moteriktig lavt liv - han sagger ikke, til det er han for gammel - og en kort 70-tallsinspirert skinnjakke med en button hvor det står «Obama for President». Bøe er godt over gjennomsnittet interessert i politikk, amerikansk politikk i særdeleshet. Rundt håndleddet har han en overdimensjonert bling-klokke fra Dolce & Gabbana, så påstanden om at han er håpløst umoderne og burde vært født femti år tidligere, stemmer ikke helt hva klesstil angår.

- Det stemmer nok på noen områder. Musikksmaken min - Sinatra, Minnelli, Streisand og Sammy Davis Jr. - sier sitt. Likeledes er jeg veldig svak for de gamle norske revykongene, som Einar Schanke og Dag Frøland.

- Enkelte karakterskuespillere blir omtalt som «skuespillernes skuespiller». Du er blitt kalt «revyartistenes revyartist». Hva tenker du om det?

- Det er veldig hyggelig å høre slikt, men...Jeg er jo litt gammeldags, da. Ikke den mest innovative typen. I forestillingene mine kan du møte H.C. Andersen, høre en standardlåt, en parodi, en standup-monolog - og så videre. Så jeg må si - i all beskjedenhet - at den formen for enmannsforestilling som jeg gjør, er det ingen andre som driver med i Norge nå.

Karrieren til Brede Bøe begynte i hjembyen Moss. Mens mange av hans jevnaldrende jobbet intenst med å få til riffet til «Smoke on the Water» på gitar, sto tenåringen Bøe foran speilet og perfeksjonerte gamle revynumre. Da han 17 år gammel fikk tilbud om å entre underholdningsbransjen, var han euforisk. Selv om jobben besto i å betjene høyre lyskaster på en lokalrevy. Men etter siste forestilling spratt Bøe opp på scenen og gjorde sin versjon av hele forestillingen på tjue minutter.

- Suksess? Tja. Jeg fikk i hvert fall tilbud om å spille i høstrevyen samme år. Så begynte ballen å rulle. Etter hvert begynte jeg å tjene penger på dette, og det var virkelig helt fantastisk. Etter det var det ingen vei tilbake. Da Tom Sterri, som nettopp hadde overtatt ABC-teatret, ringte i 1994, var det gjort.

Bipolar. Alkoholproblemer. Hivpositiv. La oss ta det siste først.

- Hvor lenge er det siden du fikk diagnosen?

- Jeg har levd med den en stund nå, sier han.

Mer spesifikk vil han ikke være.

- Jeg var tross alt heldig. Hadde jeg fått hiv-diagnosen for tjue år siden, hadde det nærmest vært som en dødsdom å regne. Det er uten tvil mye lettere å takle slikt i dag. Det mest interessante var kanskje å kjenne på mine egne fordommer. Skammen og selvstigmatiseringen. For jeg er ikke så annerledes enn andre, jeg har også fordommer, og jeg har møtt dem ansikt til ansikt. Jeg følte at dette er skamfullt og noe som burde vært unngått. En slags moralsk fordømmelse. Folk som får hiv har jo liksom drevet med noe ruskomsnuskom, vet du. Levd et utsvevende og promiskuøst liv. Men det trenger man virkelig ikke ha gjort.

- Ble du redd?

- Det var ikke bare lett, jeg må innrømme det. Men det var veldig godt å møte profesjonelle mennesker, folk som mener at rent medisinsk er dette a piece of cake i dag.

- Men medisinene har mange bivirkninger?

- Hvis du leser listen over mulige bivirkninger, så kan hvem som helst få panikk, men det kan man også få av å lese tilsvarende liste på en pakke Paracet. Men, nei, jeg kan ikke si at jeg har merket noen plagsomme bivirkninger. Det viktigste er at de hjelper. Det handler om å få leve.

Bøe tenker seg om.

- Når det gjelder hiv, er jeg er overbevist om at mange er positive uten å vite det. Mange flere burde teste seg. Det er folkehelse i praksis, det.

- Også alle som ikke er i de såkalte risikogruppene?

- Ja. Her kommer selvfornektelsen inn. I verdenssammenheng er dette en heterofil sykdom. En ting er at du ikke er i risikogruppen, men vet du med sikkerhet om den du er sammen med ikke er det? Hvor godt kjenner du egentlig din kone, ektemann, kjæreste? Disse små forholdsreglene, som sikkert kan virke støtende i et parforhold, er kanskje likevel ikke så dumt å ta. Uansett. Enhver må ta ansvar for sine egne handlinger, det ligger i bunn.

- Du har sittet i bystyret i Moss i tre perioder og er 2. vararepresentant for Høyre på Stortinget i dag. Hvis du blir valgt inn neste år, er helsepolitikk noe du kunne tenke deg å jobbe med?

- Det vil ikke skje. Jeg har ikke nok støtte lokalt til å få en fremtredende plass på noen liste.

- Men du drømmer om en dag å sitte på Stortinget?

Bøe smiler.

- Ja, jeg gjør det. Og jeg tror ikke dette siste utspillet har svekket mine sjanser i det lange løp. Det er ganske høyt under taket i Høyre. Hvis jeg bare oppfører meg pent fremover, tror jeg det har styrket mine sjanser til å få et offentlig verv.

- Du har fått overveldende positiv respons for din åpenhet fra revymiljøet. Hvilke tilbakemeldinger har du fått fra politisk hold?

- Jeg har fått noen kommentarer - positive kommentarer. Så det ser ut til å ha gått greit der også.

- Mutter'n!!!!!

Den unge guttestemmen skar gjennom eneboligen i Moss. Det var desperasjon og fortvilelse i ropet. Det lyder ikke vakkert når en ung gutt skjønner at luftslottene han har bygd på i årevis, fordunster på et øyeblikk.

Bøe ler av det i dag.

- Jeg satt og leste i den amerikanske grunnloven...

- Unnskyld, den amerikanske grunnloven? Hvor gammel sa du at du var?

- Tolv. Ja, jeg gjorde det, sier han og vedgår at han selvfølgelig ikke skjønte alt.

Men han skjønte nok. Nok til å forstå at det stiltes visse krav til De forente staters høyeste sjef, krav som var umulig for den unge Mossegutten å oppfylle.

- Jeg hadde alltid drømt om å bli president i USA. Hadde lest biografier om de store presidentene, var veldig opptatt av Kennedy-klanen og tenkte at det måtte være flott å bli president. Men så var det denne lille haken som la drømmene døde øyeblikkelig: For å bli president i USA må du være født der. Og det var jeg ikke.

- Tok du det tungt?

- Der og da, ja. Men jeg kom fort over det. Og da vi kort tid etter dro på tur til hytta i Trysil, stoppet vi for å se på Eidsvollsbygningen. Da tenkte jeg at det kanskje ikke var så dumt å bli politiker i Norge. Det var heller aldri noe spørsmål om valg av ståsted. Det var Høyre den gangen, og det har det vært siden.

- Andre gikk på popkonserter, du drømte om å dra tilbake til Eidsvoll?

- Å, ja! Jeg laget Eidsvollsforsamlingen i Playmobil. Slike figurer, vet du.

- Ble du mye mobbet?

- Nei. Jeg var en nerd, definitivt, men samtidig var jeg ganske sosial. Spilte fotball. Og gikk på danseskole.

- Så det sto mellom politikken og revyscenen?

- Ja. Der var - og er - jeg delt, sånn omtrent fifty-fifty. Jeg skiller meg nok ut på det punktet også.

Han skilte seg også ut i klesveien. Mens hans jevnaldrende gikk med dyre dynejakker, 501-bukser, stripete Busnel-gensere og Isba-støvler, fortrakk han parkas, sixpence, banksjefbukser, frakk og kalosjer.

- Det stemmer. Mor ville gjerne at jeg skulle gå i en slik dyr Millet-jakke, men jeg ville heller ha frakk. At jeg nesten alltid gikk med hodeplagg, hadde forresten en naturlig forklaring.

En solfylt vårdag i 1975 satte mor, far, storebror Jørn Erik og seks år gamle Brede seg i bilen. En helt vanlig dag, som om kort tid skulle bli svært uvanlig.

- Vi kjørte på E6. Plutselig skar en bil fra motgående felt over den gule midtlinjen, og hadde kurs rett mot oss. Far klarte å vrenge bilen unna i siste øyeblikk, så vi unngikk front mot front. Men bilen smalt rett inn i siden vår. Den gang var det ikke sikkerhetsseler i baksetet, så jeg ble kastet fram og tilbake i kupeen.

Bøe trekker pusten. Smiler.

- Det var indre blødninger og brist på hodeskallen. Da jeg lå på sykehuset spurte jeg mor om jeg kom til å dø. Jeg fikk ikke noe svar, fordi de rett og slett ikke visste. Jeg lå helt stille med en sandsekk bak nakken i en uke. Da jeg ble skrevet ut fikk jeg beskjed om å bruke lue for å beskytte hodet mot solen. Siden har jeg gått med lue. Eller hatt.

- Vil du beskrive oppveksten din som harmonisk?

- Ja. Jeg var yngst av fem gutter, og attpåtil attpåklatt. Så jeg var i praksis enebarn.

- Hvor gammel var du da du skjønte at du følte deg tiltrukket...

Bøe avbryter.

- At jeg var homofil? Ni? Kanskje ti? Jeg var i hvert fall femten da jeg fortalte det til en kamerat. Vi var ute og gikk tur, og da jeg sa det ble han helt stille. Så gikk han sin vei. To dager seinere ringte det på døren. Og der sto han.

- Hva sa han?

- Ingenting. Han bare ga meg en klem.

Selvfølgelig var det ikke bare uproblematisk for unge Brede å være homofil. Han lå ofte våken og grublet over hvordan livet hans skulle bli. Hvis han ville drive det til noe innen politikken, måtte han kanskje gifte seg. Og få barn. Robert Kennedy hadde jo hele elleve stykker.

- Jeg kjente mye på det, og skrev små historier om lengsler og ønsker. Lukkede permer fulle av hemmelige tanker. Så slo det meg at hvis det skulle bli en bok, måtte tittelen bli «Et liv i løgn». Det fristet ikke så veldig. Jeg kom ut av skapet overfor foreldrene mine i to omganger. Da jeg var atten fortalte jeg det til mor. Du skjønner, hun var veldig syk, ja, holdt nesten på å dø. Da følte jeg at jeg ikke hadde noe valg. Hun ble for øvrig frisk igjen. Så gikk det to år før jeg fortalte det til min far.

- Hva sa han?

- Å, jeg husker det veldig godt. Vi satte oss ned under fire øyne, jeg trakk pusten dypt og sa: «Pappa, jeg er homofil». Da tar denne 62 år gamle mannen av seg lesebrillene, ser meg rett inn i øynene og sier: «Hvis det er noe, så veit du hvor jeg er».

Bøe smiler.

- Å få oppleve slike blaff av betingelsesløs kjærlighet er noe av det fineste som finnes.

«Når du merker at dagen oftere og oftere ikke blir som du har planlagt, bør varselklokkene ringe».

Det var en kollega av Brede Bøe som sa dette for mange år siden. Han hadde et rusproblem som han var åpen om. Bøe syntes det var kloke ord, men tenkte ikke så mye mer over det. Det angikk ikke ham. Han hadde da ikke noe problem med alkohol.

- Det var en gradvis utvikling. Jeg ble ofte sittende på en pub og vente på toget, for så å velge å ta neste tog. Eller det neste igjen. Etter en stund gikk det utover jobben. Jeg hadde problemer med å komme meg tidsnok på prøve, og til slutt gikk det over stokk og stein. For åtte år siden søkte jeg profesjonell hjelp.

Blikket til Bøe blir fjernt et øyeblikk. Så er han tilbake.

- Når det gjelder alkohol, tror jeg mange har problemer de nekter å erkjenne. I all avhengighet ligger det et element av både løgn og benektelse.

- Hvordan er forholdet ditt til alkohol i dag?

- Nå bør jeg være tørrlagt, men noen ganger kan jeg drikke, sier han og smiler. - Andre ganger ikke, sier han alvorlig.

Det var fastlegen som først oppdaget at det kunne være en sammenheng. Som så et mønster i det hele.

- En utredning. Det var det han sa: «Jeg vil anbefale deg en utredning». Det er skumle greier, men jeg takket likevel ja. For når jeg så tilbake på min historie, var det ganske tydelig at det gikk i perioder. Så jeg ble diagnostisert med bipolaritet, det som het manisk depressiv i gamle dager. At det var en sammenheng mellom bipolariteten og alkoholmisbruket, opplevde jeg som en lettelse. En forklaring. Det som undrer meg i dag er at det stadig er så tette skott mellom psykiatri og rusomsorg. For det er helt åpenbart at det er sammenhenger der. At mange selvmedisinerer ved hjelp av alkohol - og andre rusmidler. For å komme problemet til livs, må vi lete etter de bakenforliggende årsakene.

Akkurat nå har ikke Brede Bøe noen stor forestilling å reklamere for. Etter enmannsforestillingen «One Man, One Night Only» i fjor, og årets sommerrevy i Moss, har han tatt småjobber her og der. Men han skal sette i gang med noe større - når den tid kommer. For Bøe har ikke hastverk. Han er blitt beskyldt for ikke å ha store nok ambisjoner, en beskyldning han møter - ikke overraskende - med et skuldertrekk.

- Jeg har aldri drømt om å gjøre Peer Gynt eller Hamlet. Jeg kunne godt tenkt meg hovedrollen i musikalen «Stopp verden, jeg vil av», men utover det? Nei, jeg vet ikke om jeg hadde vært på et annet sted i karrieren hvis albuene hadde vært spissere. Jeg husker jeg spilte «Sommer i Tyrol» i Fredrikstad for tyve år siden. En svær oppsetning, og jeg ble spurt av Aftenposten om dette var et skritt på veien videre. «Jeg står jo ikke her for å komme noe annet sted», svarte jeg. Nei, jeg synes jeg har kommet ganske langt.

Siden debuten i 1987 har Bøe vært innom ABC-teatret, Dizzie, Chat Noir, Oslo Nye Teater - og reist på turné rundt om i landet. Sammen med Hilde Lyrån stjal han seere fra selveste NRKs gullrekke med TV2-serien «Hilde & Brede Show» i 2002. Men høydepunktet i hans karriere så langt kom med forestillingen «Valgets kval», som han i 2010 vant Komiprisen for.

Han ble ikke ropt opp på scenen én gang, men tre, og måtte holde takketaler for både beste sceneforestilling, årets nummer og beste mannlige artist: revy og komedie.

- Det var veldig morsomt å vinne, selvfølgelig. Men jeg har vært nominert flere ganger før, og hvis jeg skal være helt ærlig, så har det også vært helt greit å bli sittende i salen. Å vinne var en veldig rar opplevelse. Etter at showet var ferdig, var det mye oppstyr, sier Brede.

Bildene viser dette. En smørblid og litt overrasket Brede Bøe som myser i det sterke blitslyset og forsøker etter beste evne å svare på alle journalistenes «Hva føler du nå?»-spørsmål. Når alle gratulantene hadde trukket seg unna og pressen hadde fått sitt, var Bøe klar for å feire seieren. Men hvor var alle folka?

- Jeg kunne gått på nachspielet, men gjorde det ikke. Så sto jeg der på gata utenfor, helt alene, med en plastpose full av komipriser. Jeg tok meg en røyk mens jeg så på trafikken og folk som gikk forbi, før jeg ruslet hjem til kompisen jeg bodde hos. Kontrastene er store, og det er et tulleliv, dette her. Man må se humoren i det, ellers går det ille, sier han, og legger til at humor også har vært enormt viktig for ham den siste tiden.

- Her forleden fikk jeg en sms av kollega Dag Vågsås, sier han, finner fram telefonen sin og leser: «Det er noen som står fram med det ene og det andre. Men det der er vel ingen ting. Jeg, døh, jeg er både inkontinent, impotent, hysterisk og manisk manipulerende, har elveblest, øresus og slapp tarm, og lider av fargerike vrangforestillinger, har et Margarita-problem, er boa-positiv og har glemt å ta pilla mi. Men det er det ingen som skriver om!» Ha-ha-ha!

- Du er singel nå, tror du sjansene for å treffe noen har økt etter dette utspillet?

- Jeg har vært singel før, jeg, så det kan egentlig bare bli bedre. Jo, jeg ser lyst på fremtiden - på en god dag.

Bøe ler høyt og hjertelig.

- Alt i alt har dette vært en god opplevelse. Det er veldig godt å lufte ut iblant. Jeg tror man blir et lykkeligere menneske av det. Det er noe absolutt alle burde prøve. Gjerne i dag.•

eal@dagbladet.no