ANMELDELSE: Ja, hva i all verden er det for et merkelig land, denne tyske demokratiske republikken som ble til i den østlige, sovjetisk-kontrollerte Zonen etter Hitlers fall? Kanskje bare en historisk kuriositet.

Men landet var ingen illusjon, det bodde folk der, de jobbet og lagde barn, de spiste og drømte og badet i sjøen.

Og plutselig var landet borte, Berlin-muren falt. Nå er de østlige regionene i Tyskland snart vanlige tyske distrikter, litt etter i løypa.  

Alt det fæle om DDR vet vi en del om, vi har vokst opp med det. Det fryktede STASI kontrollerte befolkningen med tysk grundighet.

Idrettsfolkene ble blåst opp med stereoider, de som prøvde å reise ut ble skutt, og partisjefene tungekysset med russiske ledere.

De hadde rare biler, gamle klær og lite matvarer — mye sure agurker og gjæret sild. Grensekontrollene var legendariske kjempemaskinerier med speil under bilene og raslende samlebånd.  

Rikere bilde

Men etterhvert er bildet blitt rikere. Det er kommet filmer — nå nylig den fantastiske «Barbara», som skildrer hverdagslivet til en regimekritisk, landsens lege. Og bøker — ikke minst «Tårnet» av Uwe Tellkamp. Men fortellingene har knapt begynt. Det vil komme mye.

Med Astrid Sverresdotter Dypviks «Det var DDR» har vi fått noe så sært som en norskskrevet bok av internasjonalt format — dette er en bok som garantert lar seg eksportere, og som er verdt det. Den er ikke en historisk oversikt over DDRs tilblivelse, virkemåte og fall, men snarere en essayistisk reportasje om tvetydige sider ved det østtyske samfunnet. Hensikten er først og fremst å drøfte etterarbeidet som pågår.  

Oppdragelse og flukt

Hun har valgt ut et knippe personer og historier som på ulike måter er preget av regimets autoritære apparat, særlig sikkerhetsorganet STASI. Vi får intervjuer med folk som ble hundset i barndommen på regimets ultrautoritære oppdragelsesanstalter, vi møter mennesker som ble tatt under fluktforsøk, men vi stifter også bekjentskap med tidligere agenter som strever for å nyansere bildet av hva de var med på — trofaste slitere i overvåkingens enorme maksineri. Vi møter politikere i Die Linke — venstrepartiet som har oppstått på askehaugen etter DDR-partiet — og vi møter forlagsmannen som har spesialisert seg på apologetisk litteratur. Alt sammen klart og likeframt formidlet i Dypviks sikre språkføring.  

Det er ikke en stor bok, den er akkurat passe stor, og man får lyst til å vite mer, mye mer, av å lese den.

Selv om det «alltid» var tomt i butikkhyllene, kom det jo mat på bordet. Åssen fikk de det til?