ANMELDELSE: Rønnaug Kleiva er — for dem som ikke kjenner til henne - en forfatter en absolutt bør kjenne. Hun har dekket de fleste sjangre i sine til nå 20 utgivelser, og har skrevet slående gode romaner.

Kleiva foregrep i 2003 Knausgård-debatten, da en kvinne gikk til privat rettsak mot henne fordi hun følte seg gjenkjent og utlevert i romanen «Ingen reell fare». Namsretten slo fast at boka ikke var ærekrenkende og lot være å stoppe.

I denne boka er det muligens seg selv Kleiva utleverer. Hovedpersonen heter hvert fall Rønnaug. Hun er på reise. Til Armenia, Hellas, Tyrkia, Albania, Argentina. Hun forserer fjelltopper, besøker klostre, vandrer i byer — det meste utenfor allfarvei. Hun er også innom sitt barndoms landskap, i en bok som utvikler seg til en vemodig reise i eget liv. Hun besøker gamle elskere. Virkelig gamle elskere. For dette viser seg etter hvert å bli reise mot alderdommen, mot døden, «der tapa enno berre er i sin byrjing.»  

«Det er to ting som ikkje egnar seg til å snakke om, tenkte eg, reisar og fødslar», skriver Rønnaug tørt i åpningen til denne reiseboka. Da har hun nettopp lyttet til et reiseglad ektepar som priser vakre India som reisemål — med alle tilhørende floskler om fattigdom et cetera. Det er nettopp disse Rønnaug unngår.

Eller harselerer over vil jeg si, med den skarpe ironi, syrlighet og tørrvittighet som særtegner eliten av nynorskinger. Her er Kleiva suveren.

Menneskene, mer enn naturen, utgjør landskapet; fattige armenske kvinner, en gutt med en dement bestefar på toget, en ung guide som så gjerne vil gifte seg med henne for å komme seg vekk. Her er mange dialoger — noen kanskje vel litterære i formen. Men Rønnaug får sagt så mye gjennom så lite:  «Ved sida av to amerikanske jenter i midten av tjueåra, dei pratar om nokon dei begge kjenner. Ho er ein tapar, sier den ene jenta».

Eller da hun er på Tassos, og møter en sambygding. Vedkommende feirer bursdag der nede med en haug av gjester hjemmefra. Hun priser den greske gjestfriheten. Der har vi noe å lære, sier hun, mens hun lar Rønnaug tilbringe kvelden alene på verandaen sin, der hun lytter til bursdagsfeiringen like bortenfor.  

Reise mot døden

Det er en modig bok dette. Modig fordi Rønnaug reiser rundt med overlevingskniven sin og ganske rolig kommer seg unna innpåslitne resepsjonister, menn som truer med å slå inn hotelldøra, bussjåfører og guider. I begynnelsen kan det virke som om det er en nokså ung kvinne som reiser alene. Etter hvert forstår vi at Rønnaug er i bestemorsalder — at venner rundt henne dør, at foreldrene er døde. At også hun snart skal dø blant «alle desse gravplassane. Heile verda full av gravplasser.»  

Boka er modig, også fordi fortellerstemmen er så uforstilt direkte - om aldring, egen kropp, tidligere elskere. 

Modig fordi hun sier ting som; «Alle står vi på kanten av grava. Om nokon kyssa meg, ville det lukte innestengt soverom.»